Normalt styres hjerterytmen av hjertets elektriske system som sørger for regelmessig rytme. Den normale rytmen kalles sinusrytme, og starter opp i den såkalte sinusknuten som er beliggende i høyre forkammer av hjertet.
Ved noen tilstander blir denne normale hjerterytmen "overstyrt" av andre rytmer. Den hyppigste av disse unormale hjerterytmene er hjerteflimmer. Tilstanden kjennetegnes ved rask og uregelmessig elektrisk aktivitet i hjertets forkamre, og dette fører til at forkamrene trekker seg raskt og uregelmessig sammen, ofte med så mye som 2–300 sammentrekninger/minutt. Ikke alle de raske impulsene fra forkamrene ledes ned til de større hovedkamrene, men disse trekker seg og sammen uregelmessig, ofte med en frekvens av omkring 100 slag/minutt. At hjertet går uregelmessig kan man kjenne ved å føle på sin egen puls.
Hjerteflimmer viser seg i starten typisk med gjentatte anfall, av kortere eller lengre varighet. Der finnes og andre typer av rask og uregelmessig hjerteaksjon (for eksempel såkalte "ekstraslag"), men for at vi skal kalle det hjerteflimmer må den uregelmessige rytmen vare minst 30 sekunder. Det vanligste mønsteret er at de korte episodene etter hvert erstattes av mer lengrevarende episoder med flimmer, og til slutt er flimmeret til stede hele tiden.
Selv om der er flere mulige årsaker til at personer utvikler flimmer så er de strukturelle forandringene man finner i forkamrene oftest de samme. Typisk ser man at hjertets forkamre har utvidet seg, og at veggen i forkamrene har endret struktur. Det elastiske vevet i hjerteveggen er delvis erstattet av såkalt bindevev. Dette er arraktige fibre som er vesentlig mindre elastiske og fungerer dårligere når hjertekamrene skal trekke seg sammen. Langvarig høyt trykk i forkamrene ligger ofte bak denne utvidelsen av forkamrene.
Den hyppigst forekommende årsaken er høyt blodtrykk som har vært for dårlig regulert over lengre tid. Men også andre faktorer kan bidra til denne arrdannelsen i hjerteveggen. En lang rekke andre sykdommer kan gi slike forandringer, og særlig gjelder dette en del andre hjertesykdommer. I tillegg gir stort alkoholkonsum over lang tid eller ekstrem fysisk trening over lang tid forandringer med arrdannelser i hjerteveggen.
Hjerteflimmer er en tilstand som i de aller fleste tilfelle rammer middelaldrende og eldre mennesker. Unntaket er yngre/middeladrende personer som driver trening i ekstreme doser. Akutt alkoholforgiftning ("stupfyll") kan og gi flimmer hos helt unge personer.
Tilstanden er hyppig forekommende, og når man er 75 år har 10 prosent av befolkningen hjerteflimmer. Høyt blodtrykk, som er den vanligste årsaken til at personer utvikler hjerteflimmer, påvises hos omtrent halvparten av befolkningen over 70 år.
Noen kan også kjenne:
En god del av de som utvikler atrieflimmer opplever imidlertid ingen symptomer, særlig gjelder dette de som får atrieflimmer i høy alder.
Ved kortvarige anfall kan diagnosen være vanskelig å stille, men etter hvert vil de fleste få lengre episoder, og de fleste får til slutt flimmer hele tiden. Da fanges dette typisk opp ved EKG hos legen.
Filmen er laget av Pfizer
Filmen er laget av Pfizer
Diagnosen stilles ved hjelp av EKG (registrering av hjertets elektriske aktivitet). 30 sekunders helt uregelmessig rytme med smale EKG-komplekser kreves for at vi skal benevne tilstanden som atrieflimmer.
Ved normal hjerterytme ser man i EKG det vi kaller en P-takk. Dette er signalet i EKG som framkommer når forkamrene trekker seg sammen. Ved hjerteflimmer starter impulsen forskjellige andre steder i forkamrene enn i sinusknuten, og da mangler P-takken i EKG.
Ofte mistenker man at en pasient har utviklet atrieflimmer, men man klarer ikke å fange det opp i et enkelt EKG-opptak. Dette kan for eksempel være tilfelle hos pasienter som pådrar seg et hjerneslag. For å avdekke om hjerteflimmer foreligger kan man ved hjelp av forskjellig utstyr følge hjerterytmen over en lengre periode ved at man går med EKG-registrering i ett eller flere døgn. I sjeldne tilfelle opererer man inn under huden en EKG-registrator som tar opp hjerterytmen gjennom flere måneder.
Når diagnosen er stilt er det vanlig å henvise til ultralyd av hjertet, såkalt ekkokardiografi. Da kan man ofte både bedømme om der er tilstander i hjertet som har utløst at man får atrieflimmer, samt bedømme om det at man har gått noen tid med atrieflimmer har påvirket hjertets funksjon. Disse undersøkelsene med registreringer av hjerterytmen og ultralyd av hjertet gjøres både hos private hjertespesialister og på sykehus.
Medikamentell behandling er den vanligste behandlingen av hjerteflimmer, og mange lever godt med denne behandlingen.
Dersom man i startfasen har hjerteflimmer bare i anfall (såkalt paroxystisk atrieflimmer) kan behandling med medisiner redusere antall anfall. Noen medisiner tas bare når anfallene kommer, for å stoppe disse.
Når man utvikler kronisk hjerteflimmer består behandlingen som regel av å regulere ned frekvensen på hjerterytmen med medisin. Dette er fordi en rask hjerterytme(puls over 100/minutt) over lang tid kan "slite ut" hjertet, og øke risikoen for å utvikle hjertesvikt.
Dette er først og fremst et tilbud til flimmerpasienter som har uttalte subjektivt ubehag av sin flimmer.
Ablasjonsbehandling overveies brukt hvis:
Behandlingen går ut på at man ved hjelp av et spesielt kateter (et tynt plastrør) som føres inn via en blodåre i lysken oppsøker forskjellige områder i hjertets forkamre hvor man vil forsøke å ødelegge de områdene hvor de unormale impulsene til hjerteslagene oppstår.
Kateterets lille metallspiss varmes opp med høyfrekvensstrøm. De senere årene har det og blitt et alternativ å ødelegge vevet med ekstrem kulde, såkalt kryobehandling. Disse behandlingene gir et lite, punktformet sår på de stedene i hjertemuskelen som berøres av kateteret. Slik lages linjer av små sår, som senere blir linjer av arrvev. Disse linjene kan isolere områder som starter hjerteflimmeret fra resten av hjertet. Dermed hindrer man anfall med hjerteflimmer, og den normale hjerterytmen, blir igjen den som styrer hjertets slag.
Selve prosedyren tar gjerne 2–3 timer, av og til litt lenger tid. Du er våken hele tiden, og vil få smertestillende medisiner etter behov fra øvet personale. I gjennomsnitt er inngrepet vellykket hos 60–70 prosent. Noen pasienter tas tilbake for et nytt inngrep og da vil suksessraten totalt nærme seg 70–80 prosent. Før og etter radiofrekvensablasjonen skal du ha antikoagulasjonsbehandling. Mange har nok håpet på helt å slippe blodfortynnende medisiner ved å gjennomgå ablasjonsbehandling, men siden kortvarige flimmerepisoder fortsatt kan forekomme tilrås livslang antikoagulasjonsbehandling til de fleste som gjennomgått ablasjonsbehandling.
Dersom du har anfall av hjerteflimmer forsøker man i første omgang å gjenopprette den normale, regelmessige hjerterytmen. Opphører ikke anfallene av seg selv, blir hjerteflimmeret som regel brutt av spesielle medikamenter eller ved et strømstøt gjennomført på sykehus.
Ved slikt strømstøt (elektrokonvertering) ligger man i en kortvarig, lett narkose. Det er ikke uvanlig at slike elektrokonverteringer må foretas flere ganger. Dette er fordi flimmerepisodene ofte kommer tilbake etter en tid.
Den største faren ved hjerteflimmer er at det skal dannes en blodpropp i venstre forkammer som løsner og går via venstre hjertekammer til hodet. Denne faren øker når du blir eldre, og den øker også hvis du i tillegg til hjerteflimmer har andre sykdommer (høyt blodtrykk, diabetes, gjennomgått hjerteinfarkt).
Hjerneslag som skyldes atrieflimmer er som oftest store hjerneslag og fører ofte til død eller alvorlige komplikasjoner som lammelser og talevansker. Det er derfor de er så viktige å forhindre ved å bruke blodfortynnende medisiner. Har du fått konstatert hjerteflimmer vurderer legen om du skal ha blodfortynnende behandling (antikoagulasjonsbehandling). Legens valg avhenger blant annet av om risiko for blodpropp i hjernen overskygges av risiko for alvorlige blødninger.
Dette gis i form av Marevan eller i form av de nyere medisinene mot blodpropp (såkalte NOAKs). Marevan har vært brukt i Norge i over 50 år. Det er en effektiv medisin, men ulempen har vært at pasientene med ukers mellomrom må måle hvor tykt blodet er med såkalte INR-målinger hos legen. I tillegg er Marevan en medisin som i stor grad kan påvirkes av andre medisiner man tar, og også påvirkes av variasjoner i kostholdet. De fleste som i dag settes på antikoagulasjonsbehandling får derfor de nyere NOAK-medisinene (Eliquis, Pradaxa, Lixiana og Xarelto). Mange skifter og fra Marevan til disse nyere medisinene.
Les også: Spis riktig når du bruker Marevan
For å forebygge hjerte- og karsykdom, også hjerteflimmer, er det viktig med sunne levevaner, både når det gjelder sunt kosthold, regelmessig mosjon og stress.
Dårlig behandlet høyt blodtrykk er den hyppigste årsaken til at noen utvikler hjerteflimmer. Når blodtrykket over lang tid er for høyt strekkes hjertets forkamre, og denne økte diameteren i hjertekamrene disponerer for å utvikle hjerteflimmer.
Et høyt inntak av alkohol over lang tid øker også risikoen for å utvikle hjerteflimmer.
Les om
