En reiseskildring fra WTG 2018 i Anzère, Sveits
Jeg sitter på flytoget på vei mot Gardemoen hvor jeg har booked plass på flyet til Genève, og lurer på hva jeg egentlig har begitt meg utpå. Jeg har med meg ski og bagasje for nesten en hel uke.
Hva vil møte meg når jeg kommer ned til Anzere, høyt oppe i de Sveitsiske fjell som ligger ca. 1700 m.o.h. Hvordan vil kroppen takle å være så høyt over havet? Hva slags mennesker skal jeg nå bli kjent med? Hvordan kommer jeg til å prestere sammenlignet med de andre?
Jeg har meldt meg på WTGW som er verdenslekene for transplanterte i forskjellige vinter idretter. Øvelsene man kan velge mellom er langrenn, skiskyting, timesløp langrenn, Curling, slalåm og trugeløp. Selv har jeg meldt meg på alt som har med bortover ski å gjøre. Jeg er veldig glad i å gå på ski, samtidig som jeg egentlig er et konkurransemenneske.
Det merket jeg godt i den første fasen etter hjertetransplantasjonen. Hver dag ville jeg prestere bedre enn i går, og det har vært en god medisin.
Når jeg omsider kommer ned til Anzere etter en biltur på ca 2 timer, møtes jeg av resten av det norske laget som skal bo i en felles leilighet i alpelandsbyen. Det er deltagerne Monica, Olav, Terje, Per, supporterne Karin som er gift med Olav, og Asbjørn som er far til Monica. Selv hadde jeg med meg Erlend i bilen fra Genève. Det slår meg med en gang at dette er en fin gjeng og mine skuldre senkes sakte men sikkert ned i normalstilling.
Dag1: For oss norske utøvere er første øvelsesdag storslalåm og 3 kilometer langrenn. Terje skulle stilt til start i storslalåm, men den øvelsen ble dessverre først utsatt, og deretter avlyst på grunn av for sterk vind. 3 km langrenn derimot gikk som planlagt og heldigvis er vi i forskjellige aldersgrupper, så der ble det medaljer til oss alle. Fire gull og én sølv ble fangsten!
Dag 2: Tirsdagens øvelse er skiskyting hvor vi måtte prøveskyte og få et slags sertifikat. Her ble fangsten som gårsdagen, mens Terje vartet opp med 2 sølv, henholdsvis i storslalåm og parallell-slalåm.
Hver dag fikk vi frokost, lunch og middag rett ved leiligheten. En liten delegasjon fra laget vårt hadde et møte med WTG sine representanter om muligheten om et tilsvarende arrangement i Norge i 2020. Et arrangement der både erfarne og uerfarne møtes til en god blanding av konkurranse og sosialt samvær med skjebnefrender. Og selvfølgelig for å vise alle at organdonasjon nytter!
FHLT var og er interessert i dette arrangementet hvis de viktigste brikkene faller på plass.
Dag 3: De norske som deltok, nemlig Monica, Erlend og Olav, vant alle sine klasser samt at Erlend og Olav var de raskeste av samtlige. Terje, som samtidig deltok i parallell slalåm, kjørte denne gangen dessverre ut. Per og jeg valgte å stå over dagens øvelse da vi slet med pusten i høyden.
Dag 4: Siste øvelsesdag var det stafett for langrennsløperne, hvor Norge stilte med et sterkt lag bestående av Olav, Monica og Erlend. Her ble det nok et gull til Norge.
Når jeg oppsummerer dette arrangementet for meg selv må jeg si at det frister til gjentagelse. En fantastisk norsk gjeng på tur i et godt etablert miljø der mange nye venner treffes. Dette er en fin arena til motivasjon for trening og sosialt samvær. Til sommeren er det de Europeiske leker i Italia. Disse lekene er for hjerte og lunge-transplanterte, mens verdens leker er for alle varianter av transplanterte.