Norge trenger en rehabiliteringsreform

Da konsulentselskapet KPMG på oppdrag fra Helsedirektoratet la fram sin evaluering av Opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering 2017-2019, viste de til at evalueringer og policyer gjennom de siste ti-år konsekvent har påpekt de samme svakheter i habiliterings- og rehabiliteringsfeltet:

• Manglende kunnskap om kapasitet og behov for habiliterings- og rehabiliteringstjenester.
• Manglende avklaring av ansvarsforhold mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.
• Svikt i koordinering av tjenester.
• Et behov for bedre kvalitetsindikatorer.

Ifølge KPMG vil disse faktorene bidra til at problemene vil vedvare, om man ikke gjør noe:

• Manglende tilrettelegging og insentiver for en mer enhetlig nasjonal tilnærming.
• Lite hensiktsmessig og uklar fordeling av ansvar.
• Dagens lovfestede ordning med individuell plan og koordinator fungerer dårlig.
• Budsjett- og ansvarsfordeling legger ikke til rette for kost-effektiv oppgaveløsning.
• Svak styring og manglende lederforankring på nasjonalt nivå.
• Svake systemer for erfaringsutveksling og læring.

Neste år skal Riksrevisjonen legge fram en forvaltningsrevisjonsrapport om rehabilitering, og det er ingen grunn til på vente seg et mer oppløftende resultat.

Dette, sammen med at det vil bli et økende behov for rehabilitering i helsetjenesten, krever politisk handling.

En hovedkonklusjon fra KPMG, som fra nettverket med over 20 aktører fra bruker- og fagmiljøer, er at det må utarbeides og vedtas en helhetlig, nasjonal plan for habilitering og rehabilitering: En rehabiliteringsreform.

Innhold rehabiliteringsreform

Hva betyr en rehabiliteringsreform?

En reform må blant annet innebære at vi får tydeligere nasjonale forløpsbeskrivelser og kliniske retningslinjer, som presiserer når hvilke aktører skal inn i pasientens forløp, hvordan de skal koordinere innsatsen og hvilke typer faglig innsats pasienten skal tilbys. Så må dette muliggjøres gjennom finansiering, kompetanse, organisering, samhandling, registrering, forskning og utvikling og bruker- og pårørendemedvirkning.

Krever rehabiliteringsreform

Hva gjør politikerne?

Hvorfor har ikke et flertall på Stortinget så langt gitt et klart signal om at vi må få en rehabiliteringsreform?

Svaret ligger trolig i at rehabilitering er sammensatt og at helhetstenkning gir liten politisk uttelling på kort sikt.

Men noe er i ferd med å skje, og helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol kan bli vår første skikkelige «rehabiliteringsminister», om hun selv og sittende regjering vil. Til NRK.no 10. november i fjor sa Kjerkol at «rehabilitering er et felt som trenger å bli løftet høyere på prioriteringslista», og at hun vil lytte til de som kan rehabilitering. Da må hun lytte til rådet fra alle rehabiliteringsaktørene som krever en rehabiliteringsreform, og starte arbeidet gjennom å utnevne en tverrsektoriell ekspertgruppe som kan utrede behovet for rehabilitering og modeller for hvordan behovet kan dekkes.

Når vi fra aktørnettverket, og hver for oss, møter politikerne, er alle enige om at noe må gjøres på rehabiliteringsområdet. En gjennomgang av hva partiene har programfestet og foreslått i Stortinget tidligere, gir rom for felles politikk, om viljen og evnen er tilstede:

Her gjengir vi én formulering fra hvert av de ni stortingspartiene:

	«Styrke rehabilitering, habilitering og ettervern for de som har langtidsutfordringer knyttet til sykdom, herunder covid-19-pasienter.» (Ap)
	«Styrke arbeidet med rehabilitering, og bedre overgangen fra behandling til rehabilitering.» (Høyre)
	«Øke rehabiliteringskapasiteten.» (Frp)
	«Innføre en egen opptrappingsplan som sikrer utvikling og finansiering av et godt kommunalt arbeidsrettet rehabiliterings- og habiliteringstilbud for alle pasientgrupper.» (Sp)
	«Utarbeide en nasjonal plan for rehabilitering og habilitering i primær- og spesialisthelsetjenesten, og opprettholde velfungerende rehabiliteringsinstitusjoner i hele landet.» (SV)
	«Bygge ut og styrke habilitering- og rehabiliteringsinstitusjoner, slik at kronisk syke, personer utsatt for ulykker og personer med sammensatte diagnoser ikke blir kasteballer mellom sykehus og kommunale helse og omsorgstjenester.» (Rødt)
	«Vi må opprettholde tilbudet om spesialisert rehabilitering, samtidig som vi videreutvikler det eksisterende rehabiliteringstilbudet i kommunen.» (Venstre)
	«Bedre tilgangen på gode rehabiliteringssteder med sunn mat, godt kvalifisert ansatte, godt utstyr og naturområder for restitusjon.» (MDG)
	«Øke satsingen på rehabilitering og habilitering for å sikre aktive dagligliv for mennesker med nedsatt funksjonsevne.» (KrF)

Flertall

Stortinget har allerede gjennom behandling av Innst. 271 S (2020–2021) fattet vedtak om å be regjeringen sørge for at rehabiliteringstilbud innen spesialisthelsetjenesten ikke legges ned før man har sikret at kommunene er i stand til å overta ansvaret for de aktuelle pasientgruppene.

I forbindelse med Innst. 271 S (2020–2021) ble det fremmet en rekke gode forslag innen rehabilitering. To av dem var disse:

• «Stortinget ber regjeringen sikre en opptrapping av rehabiliterings- og habiliteringstilbudet, basert på Helsedirektoratets evaluering av Opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering 2017–2019, og legge dette fram for Stortinget på egnet vis.»
• «Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak for å redusere de geografiske forskjellene innen habilitering og rehabilitering.»

I forrige stortingsperiodeperiode stemte Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne for de omtalte forslagene. Da var de i opposisjon og fikk ikke flertall for dem. Nå har de flertall, og mer enn nok politikk til å gi oss en rehabiliteringsreform.

TYDELIGGJØRING: En reform må blant annet innebære at vi får tydeligere nasjonale forløpsbeskrivelser og kliniske retningslinjer, som presiserer når hvilke aktører skal inn i pasientens forløp, skriver artikkelforfatterne.