Norge rundt med LHL

I 18 år har ekteparet Terje og Annbjørg Hammer Aarland vært likepersoner på Haukeland Universitetssykehus.

Jeg vet hvor viktig det er at de som virkelig trenger det får den hjelpen de har behov for, sier Terje Hammer Aarland (76). Sammen med kona Annbjørg (72) har han vært likeperson siden tidlig 90-tall.

Terje har slitt med atrieflimmer i over 40 år.

– Jeg hadde ingen å snakke med som hadde det samme problemet som meg da jeg fikk hjerteproblemer. Det hadde vært så bra om jeg kunne hatt det den gangen. I en 10-årsperiode hadde jeg rundt 40 akutte innleggelser. Jeg tenkte: Er det andre som har det sånn som meg? Jeg hadde mange spørsmål jeg stilte meg selv i mange år. Til slutt opprettet jeg en gruppe på Facebook som heter: «Atrieflimmer og atrieflutter». Der har mange fått hjelp. Når de ringer til meg og jeg ikke klarer å utdype det nok så kan du kanskje få enda mer hjelp i den gruppen. Der møter du kanskje en person som har det akkurat sånn som deg. Der er det og en del helsepersonell.

Da det ble aktuelt å starte med likepersonsarbeid i Bergen, så meldte de seg på kurs. Ekteparet har vært likepersoner på hjerteavdelingen på Haukeland universitetssykehus siden oppstarten i Bergen for rundt 18 år siden. Og da likeperson på telefon startet opp ble de med fra starten av.

Likeperson for pårørende

For Annbjørg ble innfallsvinkelen til likepersonsarbeidet en litt annen enn Terjes. Som pårørende er hun en viktig støttespiller for de nærmeste til den som er syk. Til de som står «på sidelinjen».

Jeg var først med som pårørende til Terje som var hjertesyk. Jeg syns det var vanskelig å være pårørende. Noen ganger kan det være på grensen til å være verre å være pårørende til en som er syk enn å være midt oppi det selv. Så da begynte vi å dra på Haukeland og ha de timene som ble tildelt der for å snakke med pasienter og pårørende, sier Annbjørg.

 I 2014 fikk hun selv både infarkt, hjertestans og bypassoperasjon.

Alt skjedde så fort. Dermed fikk jeg mye erfaring innenfor hjerte. Terje hadde mye uregelmessig hjerterytme og jeg med infarkt.

Annbjørg var på tur i Trondheim da dette skjedde, og hun ble reddet med pacemaker.

Hjerteinfarkt

Et hjerteinfarkt oppstår når en blodpropp tetter en av kranspulsårene og gjør at en del av hjertet får for liten tilførsel av oksygenrikt blod. Hvis blodtilførselen er avskåret for lenge, dør det vevet som ikke får tilført oksygen. Det er det døde vevet som utgjør selve infarktet.

– Under operasjonen så klarte de ikke å få hjertet mitt til å slå igjen. Så jeg fikk en pacemaker som styrer livet mitt 100 prosent. Det var utrolig skremmende. Og der kom tanken på å være likeperson på telefon for de som har pacemaker og som er fullstendig avhengig av at dette fungerer. Jeg fant ikke ut av om noen hadde det og jeg var egentlig livredd. Jeg fikk snakke med en dame som var i samme situasjon som meg og da syns jeg at ting begynte å bli veldig mye bedre. Da tenkte jeg at dette arbeidet vil jeg og inn i. Jeg ville være en likeperson for de med pacemaker. I mitt tilfelle så er det dette at man skal leve med noe fremmed inne i kroppen sin. De fleste har det jo for at hjerte ikke skal gå for fort eller for sakte, men jeg har det fordi jeg kan ikke leve uten. Stopper pacemakeren så stopper hjertet. Det kan ikke slå et slag alene. Allikevel så har jeg et fullstendig godt liv. Mange tenker at nå er livet over, nå kan vi ikke gjøre noen ting. Det normale livet er over, men man kan faktisk ta det tilbake. Man kan bestemme seg for at nå har jeg fått en ny sjanse. Nå kan jeg faktisk bestemme meg for at jeg vil ha et godt liv. Jeg vil stole på dette og så kan jeg høre på de som har vært gjennom det. Og det har vi gjort. Jeg syns det er godt å få snakket med andre som har mye redsel rundt det å leve med pacemaker.

Samtalen som fikk redselen til å snu

Annbjørg hadde en samtale med en dame som levde med pacemaker. En samtale som snudde redsel til trygghet og fremtidstro.

– Det var måten hun fortalte om det til meg. Hun hadde det og veldig tøft i starten. Folk sa til henne: Går du bare på batteri? Hun klarte å ta livet tilbake og leve godt med det. Det er klart at man går med det i bakhodet og man skal ikke være overdristig, men når hun fortalte om hvordan hun levde med pacemaker så tenkte jeg: Ja, hun har et tilsvarende normalt liv og koser seg med det. Jeg bestemte meg for at jeg også skulle gjøre det. Og det gjorde jeg. Vi har fått livet i gave og kan faktisk ha et normalt liv. Uten dette så hadde det ikke, i mitt tilfelle, vært mulig å leve. En gang i året er det testing av at alt fungerer med pacemakeren. Er det noe så kan jeg ringe sykehuset å be om å få ta en test. Jeg tror det er veldig viktig i forhold til det å være likepersom på telefon at det favner alle aspekter av dette med å leve med hjertesykdom, lunge og slag. Vi er en stor gruppe som sitter på mye kompetanse i form av egenerfaring, sier Annbjørg.

Givende å være likeperson

– Det er utrolig givende å kunne hjelpe andre. Jeg får mer tilbake enn jeg gir selv. Mange ganger når jeg skal reise til Haukeland så tenker jeg: Orker jeg dette her? Og på vei tilbake tenker jeg: Så bra at jeg kjørte opp denne gangen! Det gir så mye. Det å møte mennesker i den situasjonen de er i er veldig givende. Av og til blir det litt personlig og blir til en forbindelse som varer litt lengre enn den samtalen vi har. For eksempel er det mange vi snakker med på telefonen som spør om de kan få ringe igjen. Da oppgir jeg mobilnummeret mitt. Mange ringer tilbake til meg og spør om ting. Man sitter ofte igjen med bare halvparten av svarene på spørsmålene man har etter en samtale, så da er det fint å kunne ringe opp igjen. Mange tenker: Jeg skulle jo spurt om det og. Ofte vil de snakke med den personen de har snakket med tidligere. Det er enklere, for da slipper de å forklare saken om igjen, sier Terje.

Viktig debrief

– Det kan være tøft mange ganger, spesielt på lungeavdelingen. Jeg hadde en episode der en dame hadde fått beskjed om at hun hadde kort tid igjen å leve. Da var det vanskelig etterpå. Vi har nå begynt å ha en samtale etterpå med de andre likepersonene etter at vi har vært på sykehuset. Det kan være greit å kjenne på det at vi noen ganger trenger å lette på de byrdene vi har tatt på oss. Å legge det av seg før man går derfra. Men dette kan også skje på telefonen. Det er mange som ringer og har det vanskelig. Og det kan være vanskelig når en person bor langt unna allfarvei og er ensomme. Hvordan kan vi gjøre noe på vårt område? Da pleier jeg somregel å si at vi skal prøve å finne noen i lokallaget som kan ta kontakt med vedkommende. Hvis de sitter der alene og ikke har noen å snakke med så kan det være greit at det kan være en eller annen form for besøkstjeneste som kan ta kontakt med dem. Det finnes slike muligheter, sier Terje.

Å være et medmenneske

Hvilke egenskaper bør man ha som likeperson?

– En viktig egenskap er å lytte til den som snakker og ta personen på alvor. Man kan og bli litt personlig å dele egne erfaringer. Ikke at det skal bli et hovedfokus, men å fortelle det at man i de fleste tilfellene faktisk kan ha et fullverdig godt liv. Man kan fortsette med ting man har gjort før. Selvsagt med noen begrensninger. Men det er bagateller i forhold til det som hadde vært konsekvensen om vi ikke hadde hatt dette. Vi blir noen ganger litt personlige i de telefonsamtalene. Det er kjempeviktig at de tenker at det ikke bare er meg. Men at de ser at andre og hadde den forferdelige frykten og dødsangsten, og klarte å overvinne det. Da ser man at der er håp for meg og. Det viktigste oppi dette er jo å være et medmenneske. Da glir det litt av seg selv. For man kan jo lett sette seg inn i en situasjon man selv har vært i. Og tenke at nå klarte jeg å komme meg gjennom det, og nå er det den personen som skal gjennom det. Det å lytte og være et medmenneske tror jeg er en overskrift på det å løse mange problemer, sier Annbjørg.

Lener seg på hverandre

Ekteparet er enige om at det er en stor fordel å være to.

– Det kan hende at det kommer en telefon til meg, hvor jeg føler at jeg ikke har noe å bidra med. I sånne tilfeller kan jeg gi den til Annbjørg og så kan hun snakke utfra sine erfaringer. Og så kan det være motsatt. Vi har taushetsplikt, så vi holder det innenfor husets fire vegger. Det å være to er en kjempefordel, sier Terje.

– Vi møter pårørende i mange forskjellige situasjoner. Særlig på sykehus møter man oftere pårørende. Jeg har også hatt en del telefoner fra pårørende. Jeg opplever at de etter en samtale er veldig beroliget. Når livet plutselig blir snudd på hodet. Et infarkt er en livskrise og det skjer på et blunk. Og det rammer stadig yngre grupper. Når pårørende blir berørt så har man jo tusen spørsmål. Det å kunne komme i samtale med de kan hjelpe veldig. Vi har opplevd mange livssituasjoner og har erfart at det går bra, sier Annbjørg.

Mange sterke historier

Gjennom likepersonsarbeidet er det mange historier som har gjort mye inntrykk på dem.

– Det er noen som har gjort sterkt inntrykk. Jeg hadde en lang samtale med en person som hadde hatt bypass for andre gang i løpet av et halvt år. Vi ble sittende å snakke langt utover tiden som var tilmålt. Du har en tid fra 17-19, men det er ikke alltid det er tilstrekkelig. Så da bruker vi den tiden som er nødvendig. Men det er mange sterke opplevelser, sier Terje.

Slik blir du likeperson

Han vil absolutt anbefale andre å bli likeperson.

– Det er et veldig viktig arbeid. Alle som har vært gjennom dette vet hvor fint det er å ha noen å snakke med. Å spørre: Trenger du noen å snakke med? Det å finne måter å uttrykke det på for å markedsføre tilbudet er viktig. Det å møte et medmenneske er så viktig. Det er det vi må være. Vi må lytte og snakke. Når jeg selv har vært i en situasjon hvor jeg kunne trengt noen å snakke med så har jeg så mange spørsmål. Da er det viktig at man tar seg tid til å lytte og svare på spørsmålene de stiller.

– Ofte kan de komme inn på medisinske spørsmål, men da må vi si at alle sånne ting må dere ta opp med helsepersonell. Vi kan hverken anbefale eller snakke om medisiner. Vi er ikke medisinsk personell, legger Annbjørg til.