Livet tar en brå vending når Alf ringer hjem til kona Julie og sier: «Hei, jeg har hatt hjerteinfarkt, har fått en stent og skal gå på medisiner resten av livet»
Alf Johannes Agcaoili Borge (39) fra Bergen spiller fotball med venner, slik han gjør hver onsdag. Han får et illebefinnende og tenker at han har tatt seg for hardt ut fysisk.
På fotballbanen er jeg 16 år i hodet, men kroppen er ikke det lenger, sier han.
Alf bruker lang tid hjem. Han har typiske symptomer som trykk i brystet, strålesmerter ut i begge skuldrene, kortpustet og kvalm. Han legger seg på kjøkkengulvet.
Typiske symptomer på hjerteinfarkt er brystsmerter eller en følelse av trykk i brystet. Noen opp lever også ubehag som stråler ut til armene, ryggen, nakken eller kjeven. Andre symptomer kan være nyoppstått kortpustethet, kvalme, oppkast, svette, svimmelhet og ubehag øverst i magen.
Det som er viktig å vite er at det ikke er alle som har brystsmerter ved et hjerteinfarkt. Noen kan ha mer diffuse symptomer av de overnevnte. Dette gjelder både kvinner og menn, men er mest vanlig hos kvinner, eldre og personer med diabetes.
– Jeg var kun 36 år. Hjerteinfarkt var noe jeg tenkte at det var de på 55 pluss som får. Ikke en på 36. Det falt meg ikke inn at det kunne være det. Jeg tenkte strekk, andpustethet, at jeg kanskje hadde anstrengt hjerte og lunger for mye. Men ikke hjerteinfarkt. Konen hans, Julie, sitter hjemme og jobber. Alf forklarer hvordan han føler seg. Julie googler symptomene og sier: Du har hjerteinfarkt!
Jeg tenkte som menn flest: Nei, det er ikke det. Han tenker at han bare skal gå og ta seg en dusj og legge seg. Han regner med at det går over.
– Julie fikk meg til å ringe først svigerfar, som er lege. Da han ikke tok telefonen ringte jeg rett videre til min svoger, som er psykiater. Han sa: «Hvorfor ringer du meg? Du må ringe 113!» Det var jo et håp om å få avkreftet mistanken. Men når 113 sendte en bil, da skjønte jeg at det kunne være alvorlig. Ambulansen kom. De tok EKG. Og da jeg lå på båren i sykebilen sa de: Du har et hjerteinfarkt! Nå blir du kjørt til Haukeland.
«Sykehusets rørleggere»
I ambulansen tenker han: Dette har skjedd. Nå blir jeg tatt hånd om av personale som kan dette, så nå går det bra. Alf blir lagt rett på operasjonsbordet, utblokket, stentet, og så innlagt på intensivavdelingen i en uke.
– Jeg lå og vitset om det på operasjonsbordet og var i godt humør. Det var sånn jeg taklet det; å vri det om til å prøve og se humoren i det. Legen forklarte hva de skulle gjøre og kalte seg for «sykehusets rørleggere» siden de gikk inn i blodårene. Jeg jobber i et rørleggerfirma, så det var god stemning under inngrepet, spøker han.
Alf er våken og fullt bevisst under inngrepet. Han ser på skjermen når de injiserer kontrastvesken.
– De var flinke til å forklare hva som skulle skje. Og da de fjernet blodproppen i den ene koronaråren som var helt tett, sa de: Nå kommer du til å merke noe. Og det gjorde jeg. Alt gikk rundt i hodet når de åpnet opp årene igjen.
Norge hadde stengt ned igjen på grunn av korona, så han fikk ikke lov til å få besøk av hverken kone eller barn. Det ble en tung uke. Hjemme satt Julie og de to små jentene deres som da var 4 og 6 år.
– Det var vanskelig, minnes Julie. – Alt var stengt. Naboer stilte opp og inviterte på middag, men så hostet datteren min og vi måtte bli hjemme. Min tilnærming til ting er å lese og høre andres historier, gå teoretisk til verks. Jeg bygde jo opp noen ville forestillinger om hvordan livet vårt kom til å bli før han kom hjem igjen, sier hun.
Ingen forvarsel
Alf fikk ingen forvarsler før infarktet. – De tok en gentest på sykehuset, og kunne ikke finne noe. Jeg hadde høyt kolesterolnivå, men ikke alarmerende høyt. Det var ingenting medisinsk de kunne skylde på. Til slutt sa de at jeg hadde hatt maks uflaks. Og maks flaks med å bo så nært sykehuset og reagere så raskt på det.
Forhold som kan påvirke og fremskynde prosessen med aterosklerose i pulsårene er:
røyking
høyt blodtrykk
høyt kolesterol
inaktivitet
diabetes
stress
Sviktende oksygentilførsel til hjertemuskelen kan også ha andre årsaker enn aterosklerose. Da er det ofte kalt type 2-infarkt. Noen av årsakene kan være raske hjerterytmeforstyrrelser, lavt eller høyt blodtrykk, betennelsessykdom eller skader på koronararteriene.
To timer senere ringte jeg hjem til Julie og sa:
Hei, jeg har hatt hjerteinfarkt, har fått en stent og skal gå på medisiner resten av livet.
Jeg har og en fetter som fikk hjerteinfarkt da han var 37. Men det var ikke noe genetisk der heller som de kunne si at dette var familiært.
Det gir en ekstra dimensjon av at hvem som helst kan få dette. Uavhengig av gener, hva man spiser og hvor aktiv man er.
– Jeg var ikke så aktiv som jeg er nå, men jeg hadde to små barn som holdt meg aktiv. Vi har alltid spist variert og sunt, men er nok enda mer bevisste nå på mye frukt og grønnsaker og fullkorn.
Viktig rehabilitering
Vel hjemme fra sykehuset fikk han tilbud om et rehabiliteringsprogram på Haukeland. På grunn av pandemien så var den på 5 uker, vanligvis er den på 12 uker.
– Jeg takket selvfølgelig ja. Rehabilitering bør være obligatorisk for alle hjertepasienter. Det gir deg tryggheten til å leve med dette. Det gir deg øvelser du kan gjøre, og tryggheten på at du kan gjøre disse øvelsene. Det var jeg usikker på rett etter at jeg kom hjem. Hvor mye skal jeg trene? Kan jeg trene? Er dette for mye? Får jeg tilbakefall? Kan jeg spise det? Kan jeg ikke spise det? Må jeg kutte det helt ut?
Rehabiliteringsprogrammet har for min del vært ekstremt bra. Jeg lærte at så lenge du varmer godt opp så, kan du bare gønne på så mye du orker. Den tryggheten har vært god for meg.
På rehabiliteringen var det og fokus på den mentale biten. Det er og en ting som gjør at rehabiliteringen bør være obligatorisk.
– Du lærer alle aspektene du går gjennom: trening, kosthold, stressmestring og det psykiske. Også når det gjelder de pårørende. For vår del skjedde jo dette under nedstengningen, så det var ikke noe tilbud for de pårørende. Det kjente vi på at var tungt.
Jentene mine skjønte at noe var skjedd. Pappa var borte en uke på sykehus. Vi har pratet åpent med de om det. Jeg tok med meg brosjyrer og illustrasjoner hjem fra sykehuset. Jeg tenkte at jeg skulle sette meg ned med mine barn, forklare og vise best mulig. Jeg forklarte at dette har skjedd med pappa, jeg har fått en stent og må gå på medisiner resten av livet. Så nå må dere hjelpe pappa og huske på at jeg må ta medisinene. Så hadde Julie funnet en artikkel om hvordan man skal fortelle sine barn om en kritisk hendelse som har skjedd. Du skal la de slippe til å stille spørsmål. Det gjorde ikke jeg. For jeg skulle fortelle ALT som hadde skjedd. Og så skal du IKKE gi de ansvar. To feil der altså, men intensjonen var jo god, ler Alf.
Førsteklasses behandling
Alf har bare gode ting å si om behandlingen.
– Haukeland er jo ledende innen hjertemedisin, så jeg har følt meg godt ivaretatt. Jeg var på rehabilitering tre dager i uken og bodde hjemme. Vi hadde fysisk trening og lærte om røykeslutt, stressmestring, psykiske effekter du kan få av det, som depresjon. Det var mye teori og praksis. Det hjalp meg å få tryggheten. Sammenlignet med andre så kom Alf raskt på rehabilitering. Han fikk hjerteinfarkt 9. september og var på rehabilitering 26. oktober.
– Jeg ble nok prioritert fordi jeg var ung.
Fellesskapsfølelse
Alf er med i en brukergruppe på Haukeland, hvor de utvikler et digitalt alternativ for hjerterehabilitering.
– Kun 10 prosent takker ja til det fysiske rehabiliteringstilbudet. Det er mange grunner til det. Enten at det lokale tilbudet ikke eksisterer, eller det er for lang avstand fra der man bor til rehabiliteringsstedet. Jeg syns det var skremmende lite. Jeg håper at det digitale alternativet vil gjøre at flere hiver seg på. Det handler ikke bare om tryggheten, men og fellesskapsfølelsen. At du ikke er alene om det på tross av alder. Jeg var 36, nestemann var sikkert 50 pluss. Alder spilte ingen rolle. Alle var der av samme grunn og det ble en god følelse av å være del av en gjeng. Vi sitter alle i samme båt. Dette skal vi løse sammen å klare og leve med.
Ny lidenskap
Alf begynte å trene med en gang etter operasjonen, og trening har nå blitt en lidenskap.
– Jeg er glad i å trene, så det siste halvåret har det blitt tre halvmaratoner, to i Bergen og en i Oslo. Det er så gøy! Før hatet jeg løping som pesten. Nå har det blitt en lidenskap.
Det har ført til at vi har investert i en tredemølle og en ellipsemaskin. Jeg fikk en spinningsykkel av min svigerfar, som er pensjonert lege og professor, og som selv har hatt en bypass-operasjon etter et hjerteinfarkt.
Jeg fikk beskjed om at det var bare å bevege seg. Allerede samme dag jeg ble skrevet ut så gikk jeg og min kone en lang tur på 30 000 skritt. Julie løper og med meg. Det er et fellesprosjekt.
Nødvendige grep
Før hjerteinfarktet jobbet Alf som prosjektleder i en rørleggerbedrift.
– Det var ekstremt mye press og stress. Jeg tror at det har vært en faktor for at jeg fikk infarkt. Vi hadde om stressmestring i rehabiliteringen. Det kom en liste på skjermen med negativt stress, og jeg kunne hake av på alle. Og alle var jobbrelatert. Da skjønte jeg at jeg ikke kunne gå tilbake til en sånn stilling og at jeg heller ikke kunne jobbe 100 prosent. Når du over tid tar med jobben hjem i hodet og med klump i magen og ikke klarer å legge den fra deg, da…
Håndtering av akutt hjerteinfarkt er veletablert i Norge og holder høy kvalitet.
I dag har Alf gått ned til 80 prosent stilling.
– Jeg jobber hver dag, men har 6 timers dager for å minimere stresset på ettermiddagene. Nå har jeg mer tid, og ikke minst tid til trening. Nå er dagen min lagt opp sånn at jeg er på jobb fra 7 til 13. Så går jeg tur med hunden og tar det som en oppvarming. Så får jeg meg en treningsøkt, før barna kommer hjem fra skolen. Det er null stress, lave skuldre og bare hygge og overskudd til å snakke med barna om hvordan dagen har vært. Det er det største livsgrepet jeg har gjort. Og jeg er takknemlig for en arbeidsgiver som gir meg muligheten til å gjøre det.
Livet i dag
– Jeg har vært opptatt av at hjerteinfarktet ikke skal styre hva jeg velger. Jeg vil for eksempel ikke velge reisemål utfra at vi er i nærheten av et sykehus. Jeg vil ha friheten til å reise dit vi vil. Julie har vært mer bekymret. I begynnelsen var jeg redd for ting jeg kunne få kuttskader av siden jeg går på blodfortynnende. Bare det å barbere seg har blitt en ny utfordring. Det er tre år siden og nå er dette det nye. Men jeg har gått gjennom en prosess der jeg føler jeg har måttet bli kjent med meg selv.
Hvem er Alf med hjerteinfarkt? Det har vært en reise.
– Nå er ting mer normalisert og stabilisert. Jeg leser ikke like mye på innholdsfortegnelsen på matvarer på salt og sukkerinnhold. Nå vet jeg hvilke produkter som er bra og mindre bra å velge.
Alf så for seg etter hjerteinfarktet at han skulle finne på grunner til å ikke trene. Men hvis jeg har en hund så må jeg ut, tenkte han.
– Jeg tenkte kanskje det kunne ligge noen år frem i tid. Men etter en uke sa Julie: Jeg har funnet en hund og vi skal besøke henne på tirsdag. 1. søndag i advent kom Lucy i hus.
Ulik tilnærming
Alf og Julie har vært kjærester i 20 år og gift i 8 år. De hadde ulik tilnærming til livet etter infarktet.
– Jeg ble pragmatisk og tenkte; dette har skjedd, dette må jeg gjøre. Mens Julie hadde gått gjennom den følelsesmessige belastningen. Den fikk jeg senere under rehabiliteringen, da jeg traff andre som var der for andre eller tredje gang. Da møtte jeg litt veggen og tenkte: Kommer jeg til å ende opp her igjen? Da kjente jeg på det. Tenk om jeg nå jobber og trener, spiser som jeg skal og tar medisinene mine og allikevel er utsatt for å få det en gang til. Hva vil det gjøre med meg hvis det skjer? Det er større risiko for meg å få det igjen enn at noen skal få det for første gang.
– Vi fikk kriseterapi gjennom jobben til Alf. Det var utrolig viktig. Hvordan ville en akutt krise forandre på familielivet vårt? Der ble vi godt kjent med oss selv. Det var avgjørende for at vi skulle få laget det livet vi nå har og er veldig fornøyd med. Vi hadde ikke noe språk for å håndtere sjokket det var. Alf tenkte jo da han kom hjem at det var over og fikset, mens jeg tenkte at det var alvor. Han var sånn: Nå har jeg blitt operert og kan fortsette som før. Jeg tenkte: Nå blir alt forandret. Hvordan blir dette? Jeg var redd og urolig, og vi klarte ikke helt å møtes. Så det var fint å få snakket seg gjennom disse følelsene, om hvorfor vi reagerer som vi gjør, med en annen. Jeg tenkte at når du gjør sånn så er jeg redd du ikke tar sykdommen på alvor. Så sier han: Men når du kaller det sykdom så kjenner jeg meg ikke igjen i det, for jeg føler meg ikke syk.
– Jeg liker ikke å si at jeg er hjertesyk. Jeg liker å si at jeg har en hjertetilstand, sier Alf.
– Den største predikatoren for et infarkt er om du har hatt et før. Jeg følte at Alf ikke tok det på alvor. Da han kom på rehabiliteringen og møtte de andre så ble han en ny person. Da skjønte han at han måtte forandre en del ting. Han angrep det praktisk i forhold til trening, matvaner, mindre stress og sluttet å snuse. Men det ble mer psykisk etterhvert. Alf var sykemeldt en stund. Han skulle liksom rett tilbake på jobb. Jeg har tenkt mye på hvordan det kunne vært og hva som kunne skjedd, og det er jo veldig kontraproduktivt. Nå tar han det mer på alvor.
Jeg hadde et kjempebehov for at noen andre skjønte alvoret av det som hadde skjedd. Alf var opptatt av å dysse ned at han var syk.
– Vi er blitt gode på å snakke med hverandre om det som har skjedd, sier Julie.
– Det psykiske biten er en stor del av behandlingen. Vi har hatt stort utbytte av den terapien. Noe som kanskje er litt tabubelagt. Men det er vi helt åpne om, legger Alf til.
Alf 2.0-versjon
– Alf ble jo som før. Han er i bedre form. Jeg har fått en sånn «Alf 2.0-versjon». Det er så bra. Jeg følte meg så alene den uken, akkurat det jeg var så redd for at jeg skulle bli. Det var noe av det som gjorde det så tungt. Nå er tilværelsen normal. Men redselen blir jo aktivert av og til. Jeg går ikke rundt i alarmberedskap lenger. Men jeg prøver å snu på det og tenke: Det gikk jo bra. Selv om det skjer dårlige ting, så kan det gå bra og vi kan ha flaks!
Alf har gått fra årlige hjertekontroller til annet hvert år.
– I en studie jeg nylig var med på hvor de så etter senskader av hjerte infarkt, så sa legen: Hadde jeg ikke visst at du hadde hatt infarkt eller det hadde stått i din journal så hadde jeg aldri sett det. Jeg kan ikke se det på ultralydbildene. Det er et resultat av at vi agerte raskt. Når hjertet ikke får oksygen så blir deler av hjertet dødt, og jeg har nesten ingenting av det. Treningen får igang de større blod årene på hjertet. Derfor er intervall trening så bra.
Alf ble medlem av LHL etter operasjonen. Julie er støttemedlem.
– Jeg syns det er viktig å gjøre folk oppmerksomme på at hjerteinfarkt kan ramme hvem som helst når som helst, sier Alf.
Bli medlem i LHL
Som medlem støtter du LHLs arbeid for mennesker med hjerte- og karsykdom, lungesykdom, hjerneslag og pårørende, og får en rekke gode tilbud og medlemsfordeler.
