Norge rundt med LHL

Ida har fortalt sin historie til NRK.no (28.3.2017). Til tross for den tøffe tiden under og etter hjerneslaget, er det ikke ønske om sympati som har gjort at hun har stått fram. Hun har gjort det for å gi barn og unge med gjennomgått slag, et ansikt – for å vise andre slagrammede som leser om henne at de ikke er alene – og for selv å bli sett og hørt som den hun er i dag.

Du har hatt hjerneslag! var den brutale beskjeden Ida fikk da hun våknet på Oslo universitetssykehus Rikshospitalet.

La oss ta et tilbakeblikk på hva som skjedde i 2015, da moren Inge fant henne i sengen: - Jeg har blitt fortalt at det var 6. juni. Det var en helt vanlig dag. Jeg og kjæresten hadde avtalt at vi skulle se en fotballkamp sammen om kvelden. Jeg hørte på musikk og leste i en bok. Så husker jeg ikke så mye mer, sier Ida.

Jeg visste ikke engang hva slag var.

Oppvåkningsfasen er bare vage minner, men beskjeden "du har hjerneslag", har brent seg fast. Legene fortalte at hun mest sannsynlig aldri ville kunne gå eller snakke igjen. - Jeg skjønte ingenting. Jeg visste ikke engang hva slag var, forteller Ida om beskjeden hun våknet til. Etter hvert fikk hun vite at hun hadde vært døden nær, at hun hadde ligget to uker i koma og at legene hadde åpnet opp kraniet hennes for å hindre trykk i hodet. Familien og kjæresten hadde våket over henne hele tiden. - Det var mange tanker i hodet mitt da jeg ble fortalt om slaget. Er det derfor jeg ikke kan snakke lenger? Er det derfor jeg ikke kan røre på hele høyre siden min, tenkte jeg.

Ida fikk en tung tid.

Det var ekstra tøft at alle rundt meg gråt. Det tok tid før det sank inn over meg hva som hadde skjedd. Noe av det første jeg sa da ord så vidt begynte å komme tilbake, var kjærestens kallenavn. Deretter «jeg heter».

Idas hjerneslag var forårsaket av en blodpropp (hjerneinfarkt), som trolig skyldtes en kombinasjon av medfødt hull i hjertet og p-pillebruk. Slaget rammet midt i hjernens talesenter.

Først tre uker etter hjerneslaget kunne Ida med hjelp sitte oppreist i senga, og noen dager senere kom hun over i en rullestol. Deretter ble det tre måneder på Sunnaas sykehus:

Jeg snakket mer og mer, men bare korte ord som «kom», «mobil» og «sove». Det var beinhard trening. Både fysisk og psykisk. Jeg måtte lære meg ting på nytt, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge.

Etter flere måneder på Sunnaas, ble det skole igjen for Ida og en ny hverdag. - Jeg trente mye, både med fysioterapeut, ergoterapeut og logoped. Skolen var veldig flink til å tilrettelegge. Likevel ble drømmen om å bli frisør knust, konstaterer hun.

Det hardeste slaget etter den alvorlige hendelsen i 2015, har likevel vært å oppleve ensomhet. - Jeg skjønte tidlige at konsekvensene av slaget var store, likevel trodde jeg ikke at ensomhet skulle være en av dem. Jeg mistet mange venner. Jeg sluttet å bli invitert på fester, ble utestengt - og også mobbet. En lang periode etter slaget var det vanskelig å ordlegge seg. Derfor følte jeg meg misforstått, og jeg opplevde sosial angst. Men til tross for det, fullførte jeg i 2017 videregående skole med godkjent vitnemål i design og håndverk til fire i snittkarakter.

I dag – når dette skrives våren 2018 - bor Ida i Bergen og studerer 3D og animasjon (visuelle virkemidler i levende bilder). – Det er fortsatt noe vanskelig å ordlegge seg, men språket kommer sakte, men sikker tilbake. Jeg går igjen, men har nedsatt funksjon i høyre arm. Til tross for dette, og at hver dag er en kamp, smiler jeg meg gjennom de fleste dager, og fighter videre, avslutter Ida.