Norge rundt med LHL

Det var på søndagstur i skogen med mannen at hun i en oppoverbakke kjente at hjerterytmen endret seg. Det hadde hun og kjent en gang tidligere. Den gang gikk det over av seg selv. Hun tenker at det nå også sikkert vil ordne seg. Så hun går videre.

– Jeg begynte å kjenne en svie i brystet og et trykk. Etterhvert kjente jeg flere symptomer. Det begynte å verke i ryggen og jeg kaldsvettet. Mannen min spurte: «Er du sikker på at vi skal gå videre nå?» «Ja, selvfølgelig,» svarte jeg. Så ble jeg kvalm og begynte å brekke meg. Da sa mannen min at «Nå er det nok. Nå snur vi!»

Hun ler litt av det nå, og syns det er helt tullete at hun ikke ble redd.

 Jeg hadde jo alle symptomene som jeg har hørt om. Ja ja, dette ordner seg, tenkte jeg.

– Da vi snudde var jeg veldig dårlig. Jeg visste ikke hvor blek jeg var. Kaldsvetting har jeg ikke opplevd før. Jeg ble tungpusta og hadde behov for å hvile og sette meg ned. Jeg har så lyst til å sove.

Mannen begynte å tenke at dette kunne være et hjerteinfarkt og hadde kun for øye at de måtte komme seg ut av skogen. Vel hjemme var hun blek og leppene var litt lilla.

– Jeg tenkte at hvis jeg bare får hvilt meg litt, så går det sikkert over. Men jeg bestilte en time hos fastlegen på sms. Jeg skrev at jeg hadde brystsmerter og vondt i ryggen og ba om en undersøkelse på onsdagen. Da ringte de fra legekontoret mandag morgen. Ei hadde reagert på meldingen. Jeg sa at jeg føler meg mye bedre i dag. «Nei, du skal inn til undersøkelse i dag, « sa hun. Jeg kjørte til sykehuset, tok EKG og blodprøve. Så ble jeg satt opp på time hos en hjertelege for jeg har det familiært. Flere i nær familie har hatt infarkt.

Janne reiste hjem og dagen etter, på tirsdagen, ringte de fra sykehuset. De hadde sjekket blodprøven. «Går det bra med deg?» spurte han som ringte. « Jeg tror du bør komme inn på sykehuset. Helst nå med en gang.» Vi dro med en gang og da begynte jeg å kjenne litt på det.

Trolig infarkt

Allerede onsdag morgen var Janne på vei til Haukeland i den helsebussen.

– Da skjedde ting fort. De var så profesjonelle. De sjekket årene mine som var kjempefine. De var ikke tette. Onsdag kveld ble jeg sendt hjem med blodfortynnende og en epikrise jeg ikke skjønte noe av. Jeg var glad jeg ikke hadde tette årer. Men nå vet jeg mye mer. Jeg ringte LHL og snakket med en kardiologisk sykepleier der som kunne svare på alt jeg lurte på. Etter det meldte jeg meg inn i LHL. Jeg kommer nok til å måtte gå på blodfortynnende resten av livet. Det var trolig et infarkt, men det kan og ha vært en hjerterytmeforstyrrelse. Jeg har mye stress i livet med en funksjonshemmet sønn. Så det kan ha vært stressutløst.

Mer bevisst på helsen

– Det å få hjerteinfarkt har ført med seg at jeg nå går mye mer på tur. Jeg har fått pulsklokke av mannen min så jeg tenker at jeg kan gå den turen først, og så kan jeg gjøre alt det andre. Jeg har blitt mye mer bevisst på helsen min. Jeg tenker nå at hvis det skjer igjen så ringer jeg med en gang til legen. Det er så viktig for da kan de avdekke om det er reelle symptomer.

Jeg var sjokkert over at jeg ikke tok det mer alvorlig. Man hører jo så mye om det. Får du sånne symptomer så skal du ringe 113. Det er bedre å ringe en gang for mye enn en for lite. Jeg hadde kanskje trodd at jeg skulle få veldig vondt i brystet ved et infarkt, men det gjorde jeg ikke. Jeg trodde også at man måtte ha tette årer for å få et infarkt, men det stemmer ikke. Jeg var og veldig trøtt. Det visste jeg ikke var et symptom.

Så min oppfordring til kvinner er: Ikke nøl med å ringe til legen selv ved vage symptomer!

Ta vare på kvinnehjertet