Norge rundt med LHL

– Jeg skulle ønske moren min hadde visst at jeg ble så aktiv i LHL, for hun var veldig aktiv i LHL i sin tid, sier Karin Irene Steen (80) fra Oslo. Moren, Agnes Myrstad, var primus motor for loddsalg for Tuberkuløses hjelpeorganisasjon (THO) i Grensen i Oslo. Hun engasjerte sine venninner og de stod på omgang der fra de åpnet til utpå kvelden.

Bilde: Karin Irene Steen. Foto: Julie C. Knarvik, LHL

– De dro inn så mye penger. Det var tjukt av folk der. Dette var jo i begynnelsen av 60-årene, så det var ikke så mye spill og underholdning for folk. Jeg husker at mor fortalte: «I dag er jeg så sliten for det har vært fullt hele dagen». Hun stod der ofte fra morgen til kveld og solgte lodd som ble bretta ut der og da for å se om de hadde vunnet. Det var masse rare gevinster. Alt gikk til Tuberkuløses hjelpeorganisasjon som senere ble til LHL.

Kjærlighet på Glittre

– Min far var til sjøs i 15 år. Da han kom til Oslo for en liten pause måtte han innom en lege for å få bekreftelse på at han kunne reise ut igjen. Legen var lungelege og han oppdaget at faren min hadde tuberkulose. Så han fikk ikke reise ut igjen. I de neste tre årene var han på Glittre og forskjellige andre sanatorier. Han måtte fjerne den ene lungen og var mye syk.

Moren min hadde og tuberkulose. Så de traff hverandre på Glittre. Karin ble født i 1943. De hadde vært gift i et par-tre år før de fikk lov til å få barn på grunn av tuberkulosen.

Tuberkulosen har preget mye av min barndom og oppvekst. Min far hadde egen kopp og eget bestikk. Og når jeg selv fikk barn så måtte de vaksineres før jeg dro hjem, for man kunne aldri være helt trygg på at min far var helt frisk.

Reddet livet takket være tuberkulosen 

Faren til Karin var under krigen med i en motstandsgruppe som fraktet jøder over til Sverige. På slutten av 1943, da Karin bare var spedbarn, banket en ettermiddag to tyskere på døren. Faren ble da arrestert og tatt med til Victoria terrasse.

– Min far ble veldig ødelagt og banket opp på Victoria terrasse. Så sendte de ham på Grini. Det var en i Rinnan-banden som hadde infiltrert motstandsgruppen han var med i og tystet. Siden han hadde vært så mye syk, så var det en lungelege som skjønte at faren min ikke ville klare et opphold på Grini. Tyskerne var veldig redde for tuberkulose og redde for å få det inn på Grini. Så lungelegen ordnet det sånn at han fikk komme på Ullevål. Oversøster der var helt klar over at han var der fordi han lå i dekning. Han lå i dekning en god stund, helt til han klarte å rømme. Takket være tuberkulosen så ble han ikke sendt til Tyskland. Hele gjengen faren min hadde vært i ble sendt til Tyskland. Alle overlevde og kom hjem. I all sin forferdelse så reddet tuberkulosen livet hans, som også holdt på å ta livet hans i utgangspunktet, forteller Karin.

Preget av tuberkulose og krig

– Far snakket lite om krigstiden. De fleste som har vært med på det vil ikke snakke om det. Moren min fortalte at han var slått og banket opp i det såret han hadde etter at de hadde fjernet lungen nedover ryggen. Både det med tuberkulosen og krigen satte et veldig preg på han.

Den forferdelige tuberkulosen holdt først på å ta livet av faren min, for han måtte operere ut den ene lungen. Samtidig som den reddet han under krigen. Tuberkulosen preget han hele livet.

Fikk bolig takket være LHL

– Hele min barndom og oppvekst har vært veldig preget av tuberkulose og LHL. Og det var nok det som gjorde at moren min ble så engasjert. Hun var veldig ivrig som medlem, og var også styremedlem i mange år. Moren min ble veldig engasjert i Tuberkuløses hjelpeorganisasjon (THO).

Gammelt bilde av blant annet Agnes Myrstad, moren til Karin Irene Steen, på THO-møte på Krokeide. Ukjent fotograf.

Da jeg ble gift bodde vi hjemme hos mor og far. På den tiden var det få leiligheter å få kjøpt. Så hadde LHL en del medlemskap i Rælingen boligbyggerlag. Moren min fikk overført ansienniteten sin til meg. Så, i 1964, flyttet vi inn i leilighet i Rælingen. Så vi fikk vårt første hjem takket være LHL. Der bodde vi i 6 år før vi flyttet til Kongsvinger, sier Karin.

Naturlig å bli medlem i LHL

Etter at jeg fikk kols så ble det helt naturlig for meg å melde meg inn i LHL. Jeg er veldig dårlig, og har den kraftigste inhalatoren man kan bruke.

Karin trener to ganger i uken, både styrke og pilates, og så går hun mye.

– Jeg prøver å holde meg gående. En fra LHL uttalte en gang at det er veldig viktig med styrketrening, for når pusten stopper så tar styrken over. Jeg har ikke glemt det. Jeg vet at trening betyr veldig mye. Jeg har trent kunstløp og ballett siden jeg var 7–8 år. Takket være at jeg hørte han fra LHL si det, så tenkte jeg at: 
JA, det er så viktig å trene styrke.

LHL har betydd mye for meg i mange år. Jeg har vært medlem av LHL Oslo lenge, men nå har jeg blitt mer aktiv. Jeg tror mamma syns det hadde vært fint at jeg videreformidlet denne historien siden mamma var så glad i LHL, avslutter Karin.