Migrasjon og tuberkulose

Det er mange årsaker til at migrasjon i verden nå har et større omfang enn noen gang tidligere i historien. Hvis alle migranter befolket et eget territorium ville de utgjøre et av de mest folkerike landene i verden. Fattigdom, konflikt og krig sender folk på flukt, men mye migrasjon skyldes globalisering og åpne arbeidsmarkeder. Gruvesektoren i sørlige Afrika og tekstilindustrien i Bangladesh er typiske eksempler.

Flere risikofaktorer ved migrasjon

Et fellestrekk for migrasjon på verdensbasis er at folk krysser grenser med stor ulikhet i helsetjenestetilbud og sykdomsbyrde. Dette kan også gjelde innenfor enkeltland, der det er stor migrasjon fra landsbygda til byene, eller et stort antall internt fordrevne.

Tuberkulose er en interessant sykdom i denne sammenhengen, fordi migranter ofte er utsatt for risikofaktorer som fattigdom, trangboddhet og dårlig tilgang til helsetjenester. Det kan være språk- og kulturproblemer og andre barrierer som hindrer de i å få hjelp. Stort sett reiser folk fra steder med en høyere forekomst av tuberkulose enn stedet de reiser til.

Behandlingen av tuberkulose tar lang tid og medisinen må tas daglig. Det sier seg selv at det lett oppstår behandlingsavbrudd hvis folk er på flukt. Dermed øker også risikoen for at de dør uten behandling, eller at det oppstår multiresistent tuberkulose.

Les mer om Multiresistent tuberkulose

Å få tuberkulose – en sosial katastrofe

De fleste land har utarbeidet smittevernlovgivning. Denne skal sikre tilgang til diagnose og behandling av den enkelte syke, men også beskytte samfunnet mot unødvendig spredning av sykdom. Ofte må man være statsborger av landet eller ha en privat forsikring for å få hjelp. Mange steder mister man også arbeidstillatelsen hvis man er syk, noe som gir risiko for at arbeidere i det lengste skjuler at det er noe i veien av frykt for å bli sendt hjem.

De færreste land har sykepenger og sosiale støtteordninger, og dermed er det en økonomisk og sosial katastrofe å bli rammet av tuberkulose eller hiv.

Det kan bl.a. være språk- og kulturproblemer som gjør at immigranter ikke får hjelp når de har tuberkulose.

Dette gjøres i Norge

Norske myndigheter tilrettelegger for at alle som blir diagnostisert med tuberkulose på norsk territorium skal sikres gratis diagnose og fullført behandling uavhengig av juridisk status. Norske myndigheter har fulgt opp anbefalingene fra Den internasjonale tuberkuloseunionen som anbefaler å sikre migranters rettigheter til tuberkulosebehandling på denne måten.

De fleste tilfeller av tuberkulose oppdages ved at den syke oppsøker helsevesenet med symptomer, og så blir diagnostisert og behandlet. Hvis pasienten har smittsom lungetuberkulose blir det gjort helseundersøkelser i omgangskretsen – både på jobb og privat – for å sjekke om andre har blitt utsatt for smitte og eventuelt har behov for oppfølging.

Obligatorisk screening i Norge 

I Norge har man i tillegg valgt å undersøke ("screene") alle flyktninger og asylsøkere etter at de har kommet til landet. Både familiegjenforente og arbeidsmigranter fra land med høy forekomst av tuberkulose blir fulgt opp hvis de skal oppholde seg i Norge i mer enn tre måneder. Dette er i hovedsak en undersøkelse som gjelder alle, helt uavhengig av symptomer og personlige risikofaktorer.

Les mer om Tuberkulose, symptomer og undersøkelse

Den gjennomsnittlige målingen av tuberkuloseforekomst i hele befolkningen skjuler at sannsynligheten for tuberkulose er mye større i enkelte grupper enn i andre. De fleste som får diagnosen i Norge er ikke født her i landet.

Også i andre land med relativt lave tuberkulosetall utgjør migrantene en stor andel. Derfor er det ikke slik at norske turister som reiser til London behøver å bekymre seg for å få tuberkulose når de shopper på Oxford Street, selv om den engelske metropolen nå er utpekt til "Vest Europas tuberkulosehovedstad”.

Stigma og diskriminering

Over alt forbindes tuberkulose med stigma og diskriminering, fordommer og overdreven smittefrykt. Effekten av screeningundersøkelser er også omdiskutert sammenliknet med tiltak som sikrer at folk med sykdom blir diagnostisert og behandlet raskt. Land i Europa har svært forskjellige regler for dette. Det er derfor viktig med logisk og forståelig informasjon som blir forstått av dem det gjelder.

Innkallingen fra helsevesenet må understreke at hensikten med undersøkelsen er ren rutine og lovpålagt i norsk arbeidsliv, og at det ikke er noen konkret grunn til å mistenke sykdom. Det må også informeres om at dersom noe oppdages, vil det følges opp gratis og man får behandling hvis det oppdages sykdom. Ikke minst er det viktig å informere om at man ikke blir utvist av Norge dersom man har behov for behandling mot tuberkulose.

Les mer om Stigma og tuberkulose