Da Kjell fikk kols følte han at livet mistet mening. Han tok et kraftig oppgjør med seg selv og gikk fra å ikke klare noen ting til å knapt ha noen begrensninger. Nå holder han foredrag for å hjelpe andre med å forstå hva som må til!
Tekst:
Julie C. Knarvik
– Jeg satt hjemme i en stol i 10 måneder uten å gjøre noe. Helt til jeg kom på tidligere Glittre-klinikken i 2017. Da klarte jeg å snu om hodet. Det reddet livet mitt. Jeg tror at ved å fortelle om dette så kan jeg kanskje åpne øynene på andre i samme situasjon. Hvis en som hører foredraget får et bedre liv, da er det verdt det. Jeg har møtt så mange som har gitt opp, sier Kjell Myrdal, 67 år, fra Skarnes.
Det hele startet i 2004. Kjell merker at pusten er dårlig når han og tre kamerater er på sin årlige fisketur i fjellet. Han klarer ikke å gå i motbakke og prate samtidig. Hver gang de skal prate så må han stoppe. Han kommer hjem, men gjør ikke noe med det. For hvis du skal til legen så må du ta deg fri, og det har han ikke tid til. Kjell driver en dagligvareforretning og har vært i bransjen i vel 20 år. Før det, vel 20 år som selger og salgssjef. Arbeidsukene har vært lengre enn hos de fleste i mange år. Pusten blir dårligere og dårligere og han gjør fortsatt ingenting med det. I tillegg er han storrøyker.
20 Prince om dagen i 45 år er å be om å få juling. Og det fikk jeg. Enkelt og greit, sier han.
Pusten blir verre. En ferie i 2016 blir et mareritt. Alt er tungt og negativt. Men han går ikke til lege. Første mandag etter ferien stopper kroppen. Han står rett opp og ned og får ikke puste. Han tenker: Nå dør jeg. Han kommer seg til slutt hjem, og skal til å legge seg. Det klarer han ikke.
– Med en gang jeg la meg ned stoppet pusten. Kona lå og sov. Jeg skulle selvfølgelig ikke vekke henne. Jeg gikk og satt meg i godstolen i stua. Der sovnet jeg. Om morgenen kommer kona inn: Hvorfor i all verden sitter du der? Da skjønte jeg det var alvor og dro til legen. Derfra bærer det rett på sykehus til full sjekk. Han får beskjed om å reise hjem og avvente resultater. Så blir han sittende i en stol i 27 døgn før legen ringer.
– Uten å overdrive så var jeg sikker at jeg skulle dø mange netter. Tenkte kun negative tanker. Alt virket håpløst og svart.
– Da fikk jeg medisiner og ble litt bedre, men jeg lå fortsatt ikke i en seng på halvannen måned. Jeg satt i en stol og sov. Med en gang jeg la meg ned ble pusten kortere og kortere, som om jeg hadde løpt. Jeg ble skikkelig andpusten. Til slutt får du panikk og da er du sikker på at du er ferdig. Tåpelig nok fortalte jeg ingen om hvor jævlig jeg hadde det, man skulle jo ikke være til bry. Så begynte jeg å tenke utrolig mye negative tanker. Jeg kommer aldri til å dra på fisketur mer. Jeg kommer aldri til å spille fotball med barnebarna mine mer. Jeg kommer aldri til å dra til England på fotballkamp mer (har sikkert vært der 20 ganger), aldri dra på sydentur, og kanskje ikke oppleve en juleaften igjen.
Kols er en samlebetegnelse på en gruppe kroniske lungesykdommer som fører til hindret luftstrøm gjennom luftveiene. Det er en alvorlig lungesykdom med varig nedsatt lungefunksjon.
Luften du puster inn går ned luftrøret til de to bronkiene. Bronkiene går videre til hver sin lunge, der de, på samme måte som et tre, blir til millioner av grener.
Disse grenene, bronkiolene, ender opp i millioner av “små sekker”. De ser litt ut som drueklaser og heter alveoler (se sirkelen på illustrasjonen). I alveolene går oksygen fra luften og over i blodet ditt. Avfallsgassen karbondioksyd går fra blodet ditt og over i luften som puster ut igjen.
Når du har kols, kan du ha betennelse i slimhinnene i bronkiene. I tillegg kan bronkiolene og aviolene være ødelagte, så evnen din til å ta opp oksygen og skille ut karbondioksyd er redusert.
I september 2017 er det 20 varmegrader. Kjell tar med seg kaffekanna og sigarettpakka og setter seg ut på terrassen hver dag, og det var alt jeg gjorde om dagen.
– Der satt jeg, mens kona klippet plenen. Jeg har bodd på samme byggefeltet i 37 år, og har drevet butikk i samme byggefelt. Jeg begynte å tenke: Hva tenker naboene: Hvorfor er han ikke på jobb? Har han gjort underslag? Har han fått sparken? Jeg var ikke sosial, og ville ikke ha besøk. Jeg var sur, sint og irritert mot alt og alle. Jeg syntes veldig mye synd på meg selv. Hvorfor får jeg dette? Det var en brutal tid.
Selv om han får medisiner så blir det ingen vanlig døgnrytme. Han klarer fortsatt ikke å ligge i senga hele natta. Begynner han å hoste så må han bare stå opp. Må han på toalettet om natta så kan han bare glemme å legge seg.
Jeg ble andpusten av å bare gå frem og tilbake til toalettet. Så begynte jeg å lese meg opp på hva kols er: Jeg har alvorlig kols nivå 3, og har en lungekapasitet i dag på 32 prosent.
Det var kun tre ting jeg selv kunne gjøre: Slutte å røyke, begynne å trene og spise et normalt sunt kosthold. Slutte å røyke klarte jeg ikke, trene var helt uaktuelt og jeg var altfor glad i god mat og godteri.
Til slutt sa legen: Jeg tror vi må se på den røykinga. Han sa: For meg spiller det ingen rolle, men hvis du ikke gjør det så er du ferdig. Det var klar melding. Jeg klarer det ikke, jeg har prøvd alt svarte jeg. Det fikser jeg, sa han. Du får en tablettkur, og så er du ferdig med røykingen. Hvorfor gjør ikke alle det da? Spør jeg mistroisk. «Noen tåler ikke kuren, mens andre tåler den. Den går over tre måneder. Du skal bestemme en dato når du skal slutte å røyke og den datoen sier du til alt og alle. Kjell sier det til døtrene og kona, til naboer og noen kompiser som kanskje ikke helt har troen på det: «dette har du jo prøvd før». Dagen for røykeslutt kommer og han skal ta sin siste sigarett. Sigarettpakka ligger i vinduskarmen ved terrassedøra. Klokken 23.55 går han ut og tar seg en røyk. Når han kommer inn igjen sier han til kona: Nå har jeg tatt min siste røyk.
– Etter det har jeg ikke røykt. Hvorfor vet jeg ikke. Var det medisinene? Var det det at kompisene flirte litt i skjegget? Og at jeg skulle vise dem? Eller at legen sa at jeg var ferdig hvis jeg ikke sluttet? Samme kan det være – jeg klarte å slutte. Jeg har ikke hatt røyksug etterpå, men når det var reklame på TV var jeg på vei ut på terrassen for å ta meg en røyk som vanlig, men snudde fort. Men jeg hadde en del angst, var relativt deprimert, og hadde mye fokus på negative ting. Særlig på det at jeg ikke kom til å oppleve (klare) mer. Det jeg kom til å savne aller mest var jobben, fisketurer og turer generelt. Jeg hadde jobbet minst 50 timer i uken i 40 år, og trivdes med det. Og plutselig skal du ikke gjøre noen ting.
Da livet snudde Kjell husker da han fikk sykepenger inn på kontoen og fikk dårlig samvittighet. Han følte at han ikke hadde fortjent det.
– Jeg hadde jo bare sittet og drukket kaffe og røkt. Det var andre gang i mitt liv at jeg var sykmeldt. Forrige gang var i 1978. Legen foreslo å søke på et opphold på daværende Glittre-klinikken. Han så nok at Kjell var blitt en annen person. Han var ikke lenger den blide, utadvendte personen.
– Jeg var sur og grinete og ikke særlig glad i livet. Min første respons var; Nei, det har jeg ikke lyst til. Jeg ville ikke dit med «en gjeng halvgamle folk som hoster, harker og sikler». Det er ikke meg. Men så skjønte jeg fort at det er jo akkurat slik jeg er. Da hadde jeg også en god anledning til å ikke gjøre noen verdens ting, for jeg skulle jo på Glittre-klinikken om 6 måneder. Jeg fant på argumenter for å ikke endre på kosthold og trening, for alt det skulle jeg jo lære der… Så dum var jeg.
Satte seg små mål
I juni/juli 2017 er han 4 uker på Glittre-klinikken. Her må han møte opp og være med og trene. Lære mye om hva kols er, og ikke minst utveksle erfaringer med andre i samme situasjon som han selv.
– Her kunne jeg ikke si at det ikke passet. Var bare å møte opp slik timeplanen sa.
Etter to dager begynner ting å snu. Kjell treffer mange i samme situasjon som sliter med mye av det samme. Han skjønner at han ikke er alene om å slite. Han møter en annen som er på samme nivå som han. Sammen setter de seg små mål. Når de først er der så bør de gjøre maksimalt ut av det.
– Det er 4 etasjer på Glittre-klinikken. Etter en uke skulle vi gå opp en etasje, den andre uka skulle vi gå to etasjer, osv. Vi hvilte mellom hver etasje, men vi skulle gå opp og ikke bruke heis og vi skulle gå 6 000 skritt om dagen. Jeg er skrudd sammen sånn at når jeg la meg en kveld og hadde kun gått 5 700 skritt, stod jeg opp, kledde på meg og gikk 400 skritt til. Jeg merket fort fremgang. Jeg var litt stolt etter den første uken. Jeg klarte å gå 100 meter uten å hvile. Vi fikk mye positiv informasjon og ikke minst var det mange blide og positive ansatte der.
Hadde jeg ikke kommet dit, så hadde jeg nok ikke levd i dag, tror jeg.
Jeg var og inne på tanken på at kanskje det er like greit at det er slutt. Men det var før Glittre-klinikken. Jeg tenkte: Hvorfor skal jeg sitte i en stol og surkle til jeg dør? Kanskje like greit å bli ferdig med det. Det er utrolig å tenke på det nå, men sånn var det. Jobben er å snu tankegangen. Det er der alt sitter, sier Kjell.
Hjem fra Glittre – hva nå?
Dagen før han skulle hjem spurte døtrene han om planen for videre trening når han kom hjem? Det var 12. juli og midt i fellesferien. Kjell tenkte han kunne begynne etter ferien. Men fikk klar beskjed om å starte opp med en gang.
– På Glittre-klinikken hadde de laget et treningsprogram jeg skulle følge da jeg kom hjem. Jeg begynte dag 1 å gå på mølle. Så økte jeg litt og litt. Det tok ikke så lang tid før jeg trente 3–4 dager i uka, for så å prøve på 7 dager i uken. Men det ble for mye. Etter å ha testet litt frem og tilbake har jeg funnet ut hva som passer meg best. Trener nå 4–5 dager i uka, går ca. 4,5 km intervall på mølla og trener styrke i tillegg.
Så mitt råd er: Finn en måte å være aktiv/trene på som DU trives med, og sett deg SMÅ mål som du er sikker på og nå.
Kjell brukte mye tid i starten på å kjenne etter hvor syk han var og finne på unnskyldninger til å ikke være i aktivitet. Men allerede etter to dager på Glitre begynte ting å snu.
– Der begynte ballen å rulle og etter det har jeg aldri sett meg tilbake. I dag er det ingenting jeg gruer meg til. Jeg har beisa hele huset selv. Det er 5 700 skritt å klippe plenen. I løpet av dagen er den klippet. Jeg tar litt og litt. Det handler om å tenke på en litt annen måte. Det er den dagen du går ut døra fra rehabilitering at jobben begynner. Mens du er der ligger alt til rette. Faren for at du reiser hjem og setter deg ned er stor. Mange tenker at nå har jeg vært flink en måned så nå skal jeg hjem og slappe av. Det går ikke. I dag lever jeg et helt normalt liv, gjør alt jeg har lyst til å gjøre og oppleve, men i mitt eget tempo som passer meg.
Lokallagenes viktige rolle
Kjell har vært medlem av LHL Odal siden 2017. Han har holdt mye foredrag rundt i andre lokallag. Han snakker av erfaring når han påpeker at lokallagene må være flinke til å inkludere nye medlemmer.
– Ingen tok kontakt med meg da jeg var ny. For en som er litt tilbaketrukket og ikke fullt så utadvendt som meg, er det ikke så lett. Tør jeg å gå dit? Kjenner jeg noen der? Hvem er der? Det er naturlig at likepersoner tar kontakt med nye og spør om de kan få komme hjem til deg å ta en prat og presentere hva lokallaget driver med. Først etter 3 1/2 år fikk jeg vite at de hadde treninger på et treningssenter hver onsdag. Jeg tror ikke det er uvanlig. Rundt 10 prosent kommer på medlemsmøtene og det er stort sett den samme gjengen. Man bør oppsøke nye medlemmer og ta personlig kontakt.
Vi trenger en diskusjon rundt: Hva gjør man og hvorfor kommer ikke folk? Og hvorfor er ikke flere medlemmer?
Se mulighetene
Datteren min sier: Nå er treningen jobben din. Det skal du gjøre i 1 til 1 1/2 time om dagen. Jeg drar i fjellet, på fisketurer og på turer. Det eneste jeg ikke gjør er å måke snø. Det er for tungt. Jeg har ikke kjøpt meg robotklipper, for de skrittene har jeg veldig godt av. Det handler om å se mulighetene til å være i aktivitet. Du må være veldig bevisst det. Det aller mest behagelige er å sette seg i en godstol. Det å gå på en tredemølle/trene styrke til du virkelig kjenner at du puster tungt, er ikke behagelig, men en utrolig god følelse etterpå, når du kommer hjem og får dusjet og slappet av. Du må se mulighetene istedenfor problemene. Jeg visste hva jeg måtte gjøre. På kvelden når man ser på TV er det fullt mulig å trene litt. Du kan løfte et tonn hver kveld! Det er styrketrening det. Har du to 2 kg manualer, en i hver hånd, og løfter 50 ganger, da har du løftet 200 kg. Gjør du det 4 ganger i løpet av en kveld har du løftet et tonn. I hver reklamepause kan du gå en gang rundt huset. Eller reise deg opp å ta 10 knebøy, eller hvor mange du klarer.
Det handler om å se mulighetene til å være i bevegelse. Jeg lever et helt vanlig normalt liv.
Kjell har inspirert mange til å ta tak i egen trening og livsstil etter rehabilitering. Han holder foredrag i lokallag, på sykehus, rehabiliteringssentre, i foreninger og institusjoner.
Ønsker ditt lokallag et foredrag?
Kjell kan kontaktes på telefon 45 02 88 09 eller e-post
Gjennom fire filmer møter du en brukerrepresentant, som deler sine opplevelser rundt det å få kols - og hvordan han lever med kols og takler hverdagen på godt og vondt. Du møter også lungespesialist, sykepleier, fysioterapeut, ernæringsfysiolog, psykolog, ergoterapeut og pasientombud - som alle bidrar med sin kompetanse.
