Bok: Hjerneslag - kampen min for eit verdig liv

Steinar Sandnes, 67 år og bosatt på Sandane i Gloppen kommune, beskriver i boka "Hjerneslag – kampen min for eit verdig liv", opplevelsen i det han blir rammet av akutt hjerneblødning.

Det var ei voldsom redsle. Eg låg lamma på golvet og kunne stille min egen diagnose. Eg visste at livet i verste fall kunne vere over i løpet av nokre minutt.

Som fagperson med mange års erfaring som logoped og med god kunnskap om hjerneslagpasienter ble han plutselig selv rammet av slag. Fagmannen ble selv pasient. Han rakk å være pensjonist i få dager før livet ble snudd opp-ned. Planer om fisketurer, hytteliv og tid til barnebarna ble byttet ut med rullestol, lammelser og smerter.

Etter hvert viser også boka en annen side av Steinar som han måtte ta frem: motivasjon, repetisjon og egentrening, evne til planlegging og nytenking. Han og resten av familien måtte på mange måter nullstille seg, og gå i gang med nytenking på mange områder: hvor skal rehabiliteringen skje? Hvordan kan man bo i et hus som slett ikke er tilrettelagt for rullestolbrukere? Hvordan kan man stole på at oppfølgingen av etablerte treningsplaner følges opp av neste trinn i rehabiliteringen? I hvor stor grad påvirker egeninnsatsen rehabiliteringsforløpet? Og hvordan har pårørende det?

Viktigheten av pårørende

Steinar beskriver kona Ingers innsats rundt ham og for ham, hver eneste dag. Hennes tilstedeværelse gjennom forløpet legger Steinar stor vekt på, og han påpeker viktigheten av at pårørende er med som motivator, praktiker og planlegger. Kona tar ansvar for hus og hjem, for hytta og for planleggingen av ombygging av huset. Hun ordner med skjemaer, avtaler og tilrettelegging. I tillegg tar kona ansvar for oppfølgingen av Steinar når han kommer hjem, slik at de sammen får være et team gjennom hverdagen, uten å være avhengig av hjemmesykepleie og hjelp utenfra. Å bo i en bolig som er under omarbeidelse er en påkjenning for friske folk, man kan bare tenke seg hvordan det oppleves etter gjennomgått hjerneslag.

Eg gjekk frå å vere frisk, sterk og oppegåande til å bli pleiepasient over natta. Det å vere heilt avhengig av andre for å få utført daglegdagse gjeremål har vore noko av det tøffaste. Det er klart det kjennes bittert, men eg kan ikkje bruke kreftene på slikt.

Leseren får en grundig innføring og god beskrivelse av hvordan kroppen påvirkes av et hjerneslag, og hvilke tiltak Steiner selv opplever er det beste han kan gjøre. Hvordan lærer man å knytte skoreimene når håndfunksjonen er redusert? Hvordan påvirkes balansen og hvilke tiltak er nyttige for å trene funksjon i forhold til det? Hvordan oppleves det å være lammet og ønske å gå? Beskrivelsene kommer fra en som virkelig har kjent det på kroppen, og som gjennom boka gir oss muligheten til å få innsikt i og forståelse for hvordan hverdagen kan håndteres etter et hjerneslag.

For oss som lesere er det godt å få forståelse av at overgangene fungerte. Overflytting fra spesialisert rehabilitering til treningsopphold på Hauklandssenteret, hvor de både klarte å følge opp treningsprogrammet som var lagt fra før, men ikke minst å bidra til at andre elementer beriket oppholdet. Varmtvannsbasseng, tilrettelegging for egentrening, jekteturer med historier og nærmiljø var viktige opplevelser og gav oppholdet et ekstra innhold. Også overgang tilbake til kommunen er godt beskrevet, og viser at selv mindre kommuner kan legge til rette for god fremgang etter gjennomgått hjerneslag.

"Eg gir meg aldri – og ikkje då heller!" sier Steinar Sandnes. Det viser han oss lesere gjennom boka si også.

Boka "Hjerneslag – kampen min for eit verdig liv" er på 111 sider og er gitt ut på Selja forlag.