Spise- og svelgevansker (dysfagi)

I halsen har vi en plate av brusk som kalles strupelokket. Når vi svelger, legger det seg over åpningen til strupen og luftrøret. Da renner maten ned i spiserøret og ikke ned mot lungene. Hvis strupelokket ikke beskytter luftrøret ordentlig, kan man «sette i vrangen». Mange med dysfagi opplever det ofte, og må hoste og harke. I alvorlige tilfeller kan en matbit sette seg fast i luftrøret og stoppe pusten.

Ikke lett å svelge – dysfagi etter hjerneslag

Noen har heller ikke så god følesans i halsen lenger. Da kan litt renne ned i lungene uten at de merker det. Det er viktig at dette blir sjekket på sykehuset, og at man hører på fagfolk sine råd om hva det er trygt å spise og drikke. Hvis man får mat og drikke ned i lungene, kan man få lungebetennelse.

Hvis musklene i kinnene, leppene og tunga er svake, kan det være vanskelig å holde mat og drikke på plass i munnen, og dytte det bakover til svelget. Noen kan oppleve sikling eller at maten faller ut av munnen.

Hva kan gjøres?

Trene

Det går an å trene på å bli bedre til å spise og svelge. Mange logopeder jobber med det. På noen sykehus er sykepleiere og ergoterapeuter kurset i å hjelpe pasientene med dette. Mange blir bedre mens de er på sykehuset. Men noen trenger å fortsette å trene etter at de er skrevet ut fra sykehus. Man har krav på logopedhjelp til det også, ikke bare språktrening!

Å gjøre øvelser som styrker musklene for eksempel i tunga kan gjøre det lettere å bearbeide maten i munnen. Men den beste metoden for å trene på å svelge – er nettopp å svelge! Da er det viktig at man gjør det sammen med en logoped eller en annen som kan mye om dysfagi. Man må bruke mat eller drikke med akkurat riktig mengde og konsistens. Ellers risikerer man å få noe ned i lungene.

Tilpasse seg vanskene

Noen trenger å få i seg næring gjennom en sonde. Det er en plastslange som fører næring ned i magen. Mange får en sonde gjennom nesen rett etter at de er kommet til sykehuset. Den fjernes som regel etter noen uker. Dersom man fortsatt har behov for sondeernæring kan man gå over til en PEG-sonde. Det er en liten slange som går gjennom huden på magen og inn i magesekken.

Selv de som kan spise litt selv, eller som bare bruker lang tid på måltidene, kan tjene på å ha en PEG. Da trenger man ikke bekymre seg for om man får i seg nok mat, men bare spise det som gir glede.

Mange med dysfagi kan spise alt de trenger hvis de bare passer på. For noen er det nok å unngå noen typer mat, som koteletter eller nøtter. Noen må spise mat som er helt moset, eller som er tilsatt fortykningsmiddel sånn at det blir geleaktig. Fortykningsmiddel er et pulver man også kan ha i drikke. Det endrer ikke smaken, men gjør væsken tyktflytende og lettere å svelge.

• 

• 

Å leve med svelgevansker

Mange personer med svelgevansker spiser og drikker for lite. Det kan være fordi det er slitsomt og tar lang tid å spise. Noen kjenner heller ikke smak like bra som før. Noen blir lei av mat som er tilpasset, for eksempel hvis man bare kan spise moset mat. Hvis det er én type mat som er lett å spise, kan det dessuten bli lite variasjon i kosten.

Du kan få god hjelp av en ernæringsfysiolog, som kan bistå med hva en kan ha i maten så den blir mest mulig næringsrik. Det finnes også halvflytende drikker og puddinger med masse næring i, som man kan kjøpe på apoteket.

Noen blir flinke til å få maten til å se delikat ut, selv om den for eksempel er moset. Det kan hjelpe på appetitten.

Mat er ikke bare næring! Å spise er noe som ofte gir oss glede, og som vi ofte gjør i et fellesskap. Mange som har svelgevansker venner seg til det og klarer å sette pris på både mat og drikke, selv om de må ta hensyn til vanskene.

Noen trenger ro for å spise, og synes det er vanskelig å spise i selskap med flere personer. Mange forteller likevel at de kan sette pris på felleskapet ved et måltid, selv om de ikke kan spise selv.