LHL krever et nasjonalt rehabiliteringsløft

I 2016 var det omtrent 55 000 rehabiliteringspasienter i sykehusene og de private institusjonene. Dette tilsvarer en nedgang på 1 150 pasienter eller 2,1 prosent fra året før. Også den siste femårsperioden har det vært en nedgang.

Samtidig viser tall fra Kunnskapssenteret for helsetjenesten i Folkehelseinstituttet (2016) at et stort antall pasienter må behandles på nytt.

• 1 av 3 kols- og astmapasienter blir re-innlagt etter sykehusbehandling
• 1 av 4 hjertesviktpasienter blir re-innlagt etter sykehusbehandling
• 1 av 5 pasienter behandlet for lungebetennelse blir re-innlagt etter sykehusbehandling

Antallet pasienter som kunne nytt godt av rehabiliteringstjenester øker imidlertid, befolkningen eldes og flere overlever somatiske sykdommer som for eksempel kreft. Utviklingen står ikke i samsvar til behovet.

Krever NOU om rehabilitering i Norge

LHL en egen offentlig utredning om rehabiliteringssituasjonen i Norge. Med god oppfølging i etterkant og tilpasset rehabilitering kunne mange re-innleggelser og menneskelige og økonomiske lidelser og ekstrakostnader vært unngått. Trolig er antallet re-innleggelser høyere enn oversikten fra Folkehelseinstituttet, men vi vet for lite om konsekvensene av manglende rehabilitering i Norge.

Ikke siden 1997 har det kommet en egen stortingsmelding om rehabilitering, mens stortingsmeldingen «Framtidens primærhelsetjeneste» fra 2015 er skuffende lesning for de av oss som er opptatt av rehabilitering.

Rehabilitering lønner seg – for pasienter og samfunnet

En studien gjennomført ved LHL Glittreklinikken i 2000 stadfester at det er lønnsomt med rehabilitering av lungepasienter, fordi det reduserer antallet re-innleggelser med mer enn 50 prosent. Dette stemmer også godt med tall fra internasjonale studier. LHL har gjennom våre rehabiliteringstilbud vist at rehabilitering av pasienter er fullt mulig å få til med svært gode resultater.

Tverrpolitisk fiasko koster samfunnet dyrt

Helt siden 2005 har LHL etterlyst et tilbud om lungerehabilitering (trening, pasientopplæring, hjelp til røykeslutt, ernæringsråd og psykososial støtte i hverdagen) i kommunene. Selv om det i noen få kommuner foreligger enkelttilbud, eller elementer av tilbud, har det ikke vært noen politisk prioritet å satse på forebygging og rehabilitering. Politisk fokus på senskader for kreftoverlevende er flott, men det må følges opp med gode rehabiliteringstilbud. Manglende satsing på rehabilitering i Norge er en tverrpolitisk fiasko og koster samfunnet dyrt, både menneskelig og samfunnsøkonomisk.

Manglende rehabilitering er en enorm belastning for den enkelte, og en stor kostnad for samfunnet. Hva er vitsen med kostbare sykehusbehandlinger, dersom den syke forblir pasient fordi det ikke finnes gode tilbud om rehabilitering etter behandling.