Meningitt Hjernehinnebetennelse

Meningitt (hjernehinnebetennelse) er en betennelse i hinnene som omgir hjernen (meningene).

Meningitt skyldes infeksjon av hjernehinnene med bakterier eller virus. Når bakterier forårsaker meningitt er dette en alvorlig tilstand som krever rask behandling. Bakteriene som forårsaker meningitt kan komme med blodet fra infeksjoner andre steder i kroppen, ofte fra infeksjoner i hals og svelg. De kan også trenge inn til hjernehinnene direkte fra infeksjoner i bihuler og mellomøret. I tillegg kan bakteriell meningitt forekomme som en komplikasjon til hodeskader og kirurgiske inngrep.

Illustrasjon: Hjernen er kledd av tre hjernehinner, også kjent som meningene. Ved meningitt forårsaker bakterier eller virus betennelse i hjernehinnene (høyre bildeutsnitt).

En rekke bakterier kan forårsake meningitt, men de vanligste årsakene til bakteriell meningitt er pneumokokker (Streptococcus pneumoniae) og meningokokker (Neisseria meningitidis, også kjent som smittsom hjernehinnebetennelse).

Virus som forårsaker meningitt kan enten komme via blodet fra virusinfeksjoner andre steder i kroppen eller fra virus som ligger i «dvale» i kroppen fra tidligere infeksjoner. De vanligste årsakene til viral meningitt er Enterovirus, Herpes simplex virus og Varicella zoster virus (vannkoppevirus).

Meningitt kan gi feber, hodepine, stiv nakke, forvirring og/eller redusert bevissthet, lysskyhet og kvalme/oppkast. Krampeanfall kan også forekomme.

Det er vanskelig å skille viral og bakteriell meningitt fra hverandre og det kan være vanskelig å skille meningitt fra andre infeksjoner i kroppen. Ved slike symptomer bør derfor alltid lege oppsøkes for å utelukke bakteriell meningitt som er en svært alvorlig tilstand.

Ved bakteriell meningitt skjer som oftest innsykningen raskt. De viktigste alarmsymptomene ved bakteriell meningitt er endret bevissthet/adferd (f.eks. uro), hodepine, nakkestivhet og feber, men det er viktig å være klar over at ikke alle disse symptomene må være tilstede ved bakteriell meningitt. Ved meningitt kan man også få utslett som ikke lar seg avbleke ved å trykke et glass mot utslettet. Dette gjelder først og fremst meningitt forårsaket av meningokokker og utslettet er egentlig små hudblødninger som kalles petekkier. Ved slikt utslett skal lege kontaktes umiddelbart.

Bilde: Petekkier som ikke lar seg avbleke ved glasstesten. Glasset må trykkes hardt mot huden for å skille utslettet (hudblødningene) fra virusutslett.

Viral meningitt kan gi de samme symptomene som bakteriell meningitt, ofte i forbindelse med annen infeksjonssykdom. Viral meningitt kan være svært plagsomt, men er ikke forbundet med alvorlig forløp, og krever ikke nødvendigvis behandling på sykehus. Det er likevel viktig å oppsøke lege for å utelukke bakteriell meningitt.

Ved mistanke om meningitt vil en lege snakke med og undersøke pasienten for å identifisere symptomer og tegn som sannsynliggjør diagnosen. Hvis meningitt mistenkes skal pasienten vanligvis legges inn på sykehus for undersøkelse og behandling.

Diagnosen stilles ved å ta en spinalvæskeprøve (spinal- eller lumbalpunksjon). Spinalvæsken er væsken som fyller rommet mellom de to innerste hjernehinnene som omgir hjernen og ryggmargskanalen. Ved en spinalpunksjon vil legen stikke en nål inn i korsryggen for å komme inn til dette væskesjiktet og ta ut noen milliliter med spinalvæske.

Illustrasjon: Spinalpunksjon. Meningitt diagnostiseres ved at legen stikker en nål inn i det væskefylte rommet mellom de to innerste hjernehinnene og tapper ut litt spinalvæske. Spinalpunksjon kan gjøres trygt i korsryggen fordi ryggmargen der deler seg i mange nervetråder, og dermed er mindre utsatt for skade.

Normalt skal det være få betennelsesceller i denne væsken, men ved meningitt vil antallet forsvarsceller fra immunforsvaret (hvite blodlegemer) i spinalvæsken øke. Ved bakteriell meningitt kan det vokse bakterier i spinalvæsken og i blodet, og ved viral meningitt vil laboratoriet kunne finne virus i spinalvæsken. Dette kan gi oss svar på hvilken bakterie eller hvilket virus som forårsaker infeksjonen og vil bidra til riktig behandling.

I noen tilfeller kan det være aktuelt å gjøre billedundersøkelser av hjernen (CT, MR) for å utelukke eventuelle komplikasjoner til meningitt og alternative diagnoser som kan forklare pasientens symptomer.

Bakteriell meningitt behandles med intravenøs antibiotika. Prognose avhenger av rask behandling, og målet er at alle pasienter skal få antibiotika innen 30 minutter etter de ankommer sykehuset. Noen steder i landet der det er langt til sykehus kan det bli aktuelt å starte behandlingen med antibiotika før eller under transport.

I tillegg til antibiotika gis det også immundempende medisin, kortikosteroider, som er tenkt å beskytte hjernen og som er vist å bedre overlevelse og redusere risiko for senskader ved bakteriell meningitt.

Alle pasienter med bakteriell meningitt skal legges inn på sykehus, og mange av pasientene vil underveis bli overvåket på en intensivavdeling.

Det finnes ikke bevis for at behandling mot viral meningitt har effekt, men endel pasienter vil trenge opphold i sykehus for undersøkelse og smertelindring.

Det finnes vaksiner mot de vanligste bakteriene som forårsaker meningitt. Eksempelvis er meningitt som følge av Haemophilus influenzae nå sjelden i Norge etter vaksine mot denne bakterien ble innført i barnevaksinasjonsprogrammet (BVP). Pneumokokkvaksine ble inkludert i barnevaksinasjonsprogrammet i 2006, og anbefales også til eldre og pasienter i en rekke risikogrupper.

Smittsom hjernehinnebetennelse forårsakes av meningokokker og kan forårsake utbrudd, ofte hos ungdom (f.eks. russ) og unge voksne. Også mot denne typen hjernehinnebetennelse finnes det gode vaksiner, og Folkehelseinstituttet anbefaler flere grupper å vaksinere seg: ungdom i alderen 16–19 år, menn som har sex med menn og som har mange partnere, personer med noen typer immunsvikt og personer som skal reise til land med høy forekomst av meningokokksykdom. I noen kommuner tilbys gratis meningokokkvaksine til russ og annen ungdom, men disse vaksinene er ikke inkludert i barnevaksinasjonsprogrammet.

Det finnes ikke et standardisert opplegg for rehabilitering etter meningitt, fordi pasientene, sykdomsforløpene og senfølgene varierer så mye. Rehabilitering vil derfor måtte tilpasses den enkeltes behov og alle pasienter som har gjennomgått bakteriell meningitt bør henvises til oppfølging ved behov. Hørselstesting bør alltid vurderes.

Dødeligheten ved bakteriell meningitt er redusert de siste årene, men bakteriell meningitt er fremdeles en svært alvorlig tilstand. Dødeligheten varierer i ulike studier fra 2–30 prosent og avhenger av hvilken bakterie som forårsaker infeksjonen, men også av hvor lang tid det tar før pasienten får behandling, om infeksjonen forårsaker svikt i andre organer (sepsis) og pasientrelaterte risikofaktorer som høy alder og underliggende sykdom.

Nevrologiske senskader forekommer dessverre nokså hyppig etter meningitt. Andelen pasienter med senskader avhenger av årsak (høyest etter pneumokokkmeningitt), tid før behandling, alder, og underliggende sykdom. Vanlige senskader er hørselstap, endret adferd, lære/konsentrasjonsvansker, søvnvansker, kramper og lammelser.

Prognosen ved viral meningitt er svært god. Likevel vil mange pasienter oppleve problemer som tretthet og hodepine i uker til måneder etter innleggelse. Erfaring og studier tilsier imidlertid at plagene er forbigående, selv om mange vil trenge sykemelding i etterkant av infeksjonen.

Det svenske «vårdprogram» for bakterielle CNS-infeksjoner.

Forfattere:

• Else Quist-Paulsen, Overlege, Mikrobiologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus
• Christian Prebensen, Lege, Infeksjonsmedisinsk avdeling, Oslo Universitetssykehus