Sepsis

Sepsis er kjent som blodforgiftning på folkemunne, men betegnelsen er noe misvisende, da det ikke er nødvendig å ha bakterier i blodet for å ha sepsis.

Sepsis er en livstruende tilstand der immunforsvarets reaksjon på en infeksjon fører til organsvikt.

Septisk sjokk er en særlig alvorlig form for sepsis som oppstår når sirkulasjonssystemet ikke greier å opprettholde blodtilførselen til kroppens organer.

Kroppen utsettes stadig for virus, bakterier, sopp og parasitter som kan gjøre oss syke. Immunforsvaret gjenkjenner mikrobene og reagerer raskt for å uskadeliggjøre dem. I de fleste tilfeller skjer dette uten at vi merker noe til det, men iblant kan immunresponsen føre til allmennsymptomer som feber, slapphet og vondt i kroppen eller lokale symptomer som hevelse, smerter, hoste osv. Ved sepsis er imidlertid kroppens reaksjon på en infeksjon så kraftig og uhensiktsmessig at den skader kroppens organer. Da oppstår det en livstruende tilstand som utvikler seg raskt mot døden hvis man ikke får stanset den i tide.

Alle kan få sepsis, men personer med svekket immunforsvar, underliggende sykdommer og høy eller veldig lav alder er særlig utsatt.

Mange infeksjoner kan utvikle seg til sepsis, blant annet lungebetennelse, urinveisinfeksjon, infeksjoner i bukhulen, hjernehinnebetennelse og infeksjoner i hud og bløtvev.

Sepsis kan være vanskelig å oppdage fordi det ikke finnes ett symptom som er spesifikt for tilstanden. Sepsis kan i begynnelsen ligne på mange andre tilstander, og det kan være vanskelig å skille en vanlig infeksjon fra begynnende sepsis. Tilstanden kan imidlertid utvikle seg og bli livstruende svært fort.

Vanlige symptomer:

• Feber.
• Uttalt sykdomsfølelse og slapphet.
• Frysetokter.
• Rask puls.
• Pustebesvær/rask pust.
• Forvirring.
• Kroppssmerter.

Alle disse symptomene behøver imidlertid ikke å være tilstede ved sepsis. Hvis en person får flere av disse symptomene og raskt blir dårligere bør AMK kontaktes umiddelbart ved å ringe 113.

Ved mistanke om sepsis skal pasienten raskest mulig til sykehus for undersøkelse og behandling. Det finnes ingen enkelt blodprøve eller røntgenundersøkelse som gir en sikker sepsisdiagnose. En lege vil snakke med pasienten og gjøre en klinisk undersøkelse for å lete etter tegn til infeksjon. Det tas som oftest blodprøver, urinprøve og lungerøntgen, som kan påvise både tegn til infeksjon og organsvikt.

For å beslutte riktig behandling er det viktig å påvise hvilken mikrobe som forårsaker den aktuelle infeksjonen. Dette er imidlertid ikke alltid mulig, og ved nesten halvparten av sepsistilfeller forblir den utløsende mikroben ukjent.

Sepsis behandles med antibiotika og organstøttende tiltak. I noen tilfeller er det i tillegg behov for kirurgi eller drensinnleggelse for å fjerne infisert vev eller kroppsvæsker. Ved stor risiko for alvorlige soppinfeksjoner eller om det påvises sopp i blodet gis også soppmidler.

Det finnes mange forskjellige typer antibiotika som virker mot forskjellige bakterier. Før man har identifisert den sykdomsfremkallende mikroben gis intravenøs antibiotika som er virksom mot de vanligste bakteriene som gir sepsis. Om en bakterie påvises vil laboratoriet teste hvilke antibiotika som er virksomme, og man vil forsøke å målrette videre antibiotikabehandling for best mulig effekt og minst mulig påvirkning av andre bakterier. Dette er viktig for å begrense utviklingen av antibiotikaresistente bakterier, som er et økende og svært alvorlig problem.

Noen steder i landet der det er langt til sykehus kan ambulansepersonalet starte behandlingen med antibiotika under transport.

Vanlig organstøttende behandling er:

• Intravenøs væske for å opprettholde blodtrykket og tilførsel av blod til organene.
• Medikamenter som får blodårene til å trekke seg sammen og hjertet til å pumpe kraftigere, også for å opprettholde tilstrekkelig blodtilførsel rundt i kroppen.
• Oksygentilskudd og eventuelt pustehjelp med maske eller respirator.
• Dialyse om nyrene ikke fungerer.

Siden mange forskjellige infeksjoner kan føre til sepsis vil alle tiltak som forebygger infeksjoner bidra til å redusere forekomsten av sepsis. Dette inkluderer god hygiene, riktig behandling av sår og å unngå unødvendig bruk av urinveiskatetre og intravenøse kanyler osv.

Vaksinasjon er et viktig tiltak for å redusere forekomsten og alvorlig sykdom som følge av en rekke infeksjoner. Vaksine mot pneumokokkbakterien er særlig viktig for å forebygge sepsis, og slike vaksiner er både innført i barnevaksinasjonsprogrammet og anbefales for eldre og en rekke risikogrupper.

Riktig antibiotikabruk er også helt sentralt for å redusere forekomsten og konsekvensene av sepsis. I utgangspunktet skal bakterielle infeksjoner ofte behandles med antibiotika for å forkorte symptomvarigheten og redusere muligheten for komplikasjoner som sepsis. Imidlertid fører omfattende antibiotikabruk til at bakterier i kroppen og miljøet utvikler resistens, altså at antibiotikaene virker dårligere. Dette gjelder særlig bruk av bredspektrede antibiotika. Antibiotikaresistens er foreløpig et håndterbart problem i Norge, men øker raskt rundt om i Europa og resten av verden, og forventes å øke både forekomsten og dødeligheten av sepsis i årene som kommer.

Det finnes ikke et standardisert opplegg for rehabilitering etter sepsis, fordi pasientene, sykdomsforløpene og senfølgene varierer så mye. Rehabilitering vil derfor måtte tilpasses den enkeltes behov. Endel eldre pasienter med varig svekket funksjon etter sepsis vil ha behov for økt omsorgsnivå på helsehus/sykehjem.

Sepsis er en alvorlig tilstand, og 15–20 prosent av dem som legges inn på sykehus med sepsis dør i løpet av de først 30 dagene.

Blant dem som utvikler septisk sjokk er dødeligheten på opp mot 40 prosent. De viktigste risikofaktorene for død er alder, svekket immunforsvar og underliggende sykdommer som kronisk hjerte- og lungesykdom og diabetes.

Av dem som overlever vil mange være preget av sykdommen, særlig de som har ligget lenge på intensivavdeling. Undersøkelser tyder på at så mange som halvparten av dem som overlever sepsis har langvarige plager i etterkant, som utmattelse, redusert kognitiv funksjon og psykiske symptomer.

Sepsis kan medføre varig svekket funksjon av organer som lunger og nyrer, og i noen svært alvorlige tilfeller kan enkelte områder på kroppen (ekstremiteter) bli så skadet av redusert blodtilførsel at det blir nødvendig med amputasjon. Trolig er også immunforsvaret svekket etter sepsis, og det er økt risiko for nye alvorlige infeksjoner.

Interessegruppe for mennesker som er berørt av Sepsis eller Meningitt.

LHL Sepsis og Meningitt

Skrevet av

• Christian Prebensen, Lege, Infeksjonsmedisinsk avdeling, OUS og Postdoktor, UiO.
• Aleksander Rygh Holten, Overlege, Akuttmedisinsk avdeling, OUS og Postdoktor, UiO.