La oss satse på de som vil delta

Trygdekostnadene sprenger alle grenser, og Norge har manko på arbeidskraft. Vi må øke satsingen på et inkluderende arbeidsliv der vi i langt større grad tilrettelegger for personer med nedsatt funksjonsevne. Da må vi lytte til dem det gjelder.

Utgangspunktet er brutalt og nedslående. Det fikk vi dokumentert i juni da OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) offentliggjorde sin helsesjekk av Norge. Den viser at vi bruker 22 prosent av offentlige midler på sykelønn og uføretrygd. I 2023 utbetalte Nav svimlende 116 milliarder kroner i uføretrygd til 389 400 personer. Ingen andre land i verden er på et slikt nivå, og det kan ikke fortsette.

Politikerne bekymrer seg med rette for at mange blir uføre og at utbetalingene fra Nav øker. Vi er bekymret fordi vi frykter at det vil fortsette slik, og det vil alle tape på. Aller mest de som selv blir stående utenfor et arbeidsliv de så gjerne skulle ha vært en del av. Det vi nå trenger, er nytenkning og konkrete tiltak. Det vil alle tjene på.

En rapport fra OsloMet fra 2023 viser at samfunnet kan spare 85 milliarder kroner over ti år, dersom sysselsettingsandelen for de med funksjonsnedsettelser i aldersgruppen 15–54, øker med 50 prosent. For å hente ut denne gevinsten, må vi forene alle gode krefter i en bred inkluderingsdugnad, som munner ut i en varig inkluderingsstrategi.

Alle må delta i denne dugnaden og i oppfølgingen av ny strategi. Først og fremst må vi løfte fram suksesshistoriene, der vi har lykkes med god inkludering, og ta de med inn i oppfølgingen.

Suksesshistoriene er mange. Det kan være historien om den høyt anerkjente politimannen Trond Hammer, som ble ryggmargsskadet etter en sykkelulykke. Han er omtalt i flere medier.

Trond Hammer, instruktør i politiets beredskapstropp. Foto: Caroline Bækkelund Hauge/NRK.

Dagen etter ulykken sa sjefen hans: «Det er ikke beina dine vi har bruk for, det er hodet ditt – og du skal tilbake på jobb». I dag er Hammer en viktig ressurs i politiets beredskapstropp, til tross for at han sitter i rullestol.

Flere medier har også omtalt en annen suksesshistorie: Den nyutdannede sykepleieren Anine Johansen, som i en alder av 24 år fikk hjerneslag. Hun fikk tilbud om å brette konvolutter i en vekstbedrift. I dag jobber hun som prosjektleder.

– Det å kunne være et forbilde for andre i samme situasjon er noe av det som har gjort at jeg føler meg som en ressurs, sier Anine Johansen. Her er hun med en deltaker på Brain camp yng. Foto: Sunnasstiftelsen.

Dette er fordi arbeidsgiver ikke så henne som et «veldedighetsprosjekt», men faktisk så hennes ressurser og kompetanse for å skape verdi for bedriften.

Som ideelle aktører innenfor rehabiliteringsfeltet, har vi erfaring som er relevant også i arbeidet med å kutte trygdekostnadene og øke yrkesdeltakelsen. Vi kjenner både behov og muligheter, og kan bidra til løsninger for både arbeidsgivere og arbeidstakere. Om målet er arbeid fremfor trygd, har vi stemmer som kan gi oppskrift på hva som fungerer og hva vi bør unngå.

Vellykket rehabilitering kan sette den enkelte i stand til å få et bedre liv og bidra til bedre samfunnsøkonomi gjennom økt arbeidsevne og reduserte behov for andre tjenester. Det viser en rapport fra Riksrevisjonen fra februar i år. Samme rapport konkluderer med at seks av sju kommuner mangler lovpålagt kompetanse i rehabiliteringsarbeidet. Det betyr at mange pasienter ikke får de rehabiliteringstjenestene de har behov for. Det får konsekvenser også for den enkeltes arbeidsevne.

Rapporten forteller også at mange av de samme svakhetene som beskrives, også ble beskrevet i 2012. Nesten ingenting er blitt bedre. Det sier også riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Det er nedslående. Nå må vi i fellesskap sørge for at vi ikke går i samme fellen også når det gjelder et mer inkluderende arbeidsliv. Derfor trengs det handling nå.

Det finnes veldokumenterte tilbud som kan avlaste myndighetene for noe av det ansvaret de har, når det gjelder rehabilitering. De bidrar og beviselig til økt inkludering og dermed til økt sysselsetting. Samfunnsøkonomisk er det svært lønnsomt å satse på tilbud som virker, fordi det gir personer med funksjonsnedsettelse både kunnskap og ferdigheter som styrker mulighetene for å delta i arbeidslivet

På oppdrag fra Sunnaasstiftelsen har konsulentselskapet Menon Economics laget en rapport om stiftelsens tiltak, «Aktiv rehabilitering». Over 90 000 personer lever med ervervede ryggmargs- eller hjerneskader i Norge. Dette er skader man ikke er født med, men som har oppstått senere i livet. Disse skadene koster samfunnet om lag 31 milliarder kroner i året, hvorav produksjonstapet utgjør 4 milliarder kroner. Rapporten viser at en oppskalering av «Aktiv rehabilitering» kan ha en samlet samfunnsøkonomisk verdi på over 2,8 milliarder kroner årlig.

Gjennom dette og lignende tilbud bidrar ideelle organisasjoner som våre til bedre rehabilitering, og med en større satsing vil samfunnsgevinsten bli betydelig.

Skal vi lykkes, må personer med funksjonsnedsettelse være rådgivere i det videre arbeidet. Da får vi synliggjort de mulighetene og ressursene de kan tilby arbeidsgivere som trenger ny arbeidskraft. Deretter må politiske og faglige myndigheter, Nav og andre statlige og kommunale og ideelle aktører, arbeidsgivere, arbeidstakere og ulike fag- og interesseorganisasjoner etablere en ny strategi for hva som skaper god arbeidsinkludering.

Les mer:

• Ti råd for et mer inkluderende arbeidsliv
• NAV stiller seg bak inkluderingsplakaten