Norge trenger en rehabiliteringsreform
Rapport etter rapport slakter deler av norsk rehabilitering. Nå må vi få en rehabiliteringsreform som løser utfordringene.
I St.meld. nr. 21 (1998–99) kunne vi lese at «[re]habiliteringstilbodet er i dag i for stor grad prega av manglande planlegging og koordinering, uklare ansvarsforhold og for lite medverknad frå brukarane sjølve». Da det uavhengige konsulentselskapet KPMG la fram sin rapport om Opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering 2017-2019 pekte de på at evalueringer gjennom de siste tiår konsekvent har påpekt de samme svakheter:
- Manglende kunnskap om kapasitet og behov for habiliterings- og rehabiliteringstjenester
- Manglende avklaring av ansvarsforhold mellom primær- og spesialisthelsetjenesten
- Svikt i koordinering av tjenester
På enkelte områder innen rehabilitering har tiden stått stille. I 2012 kom det en rapport fra Riksrevisjonen i (Dokument 3:11 (2011–2012)). I den kunne vi lese: «Undersøkelsen viser at bare 17 prosent av rehabiliteringspasientene har individuell plan. Over halvparten av pasientene som ikke har individuell plan, er heller ikke blitt tilbudt en slik plan». Da KPMG la fram sin rapport i fjor konkluderer de omtrent identisk: «De færreste brukere har individuell plan. Og for mange av de som har det, fungerer den dårlig». Og dette til tross for at i 2012 opplyste Helse- og omsorgsdepartementet til Riksrevisjonen at det ble lagt opp til en rekke aktiviteter for å styrke bruken av individuell plan.
Mange slagrammede og andre grupper får afasi. Afasi er svikt i evnen til å bruke og forstå ord. Alle skjønner hvilke utfordringer dette gir. Personer med afasi trenger logopedhjelp, men Norge har mangelfull logopeddekning.
En undersøkelse utført av Afasiforbundet i Norge i 2019 viser at 63 prosent av kommunene ikke har logoped.
Om lag 25 prosent av de som rammes av hjerneslag får afasi. Nå viser siste årsrapport fra Norsk hjerneslagregister at andel pasienter som i 2020 rapporterer å ha fått behandling hos logoped de første tre måneder etter utskrivning fra sykehus, er på kun 6 prosent. I denne situasjonen har Stortinget i forrige periode sagt nei til at logopeder må bli en «skal»-tjeneste på linje med for eksempel fysioterapeuter i norske kommuner og for noen uker siden vedtok styret ved UiT Norges arktiske universitet å sette sin logopediutdanning på vent.
Kvalitetsregistre skal gi kunnskap for å gjøre tjenestene bedre for de som omfattes av registret. For en av de kanskje mest sårbare gruppene blant oss har vi ikke engang tatt oss bryet med å registrere dem: Slagrammede barn og barn med ervervet hjerneskade. Mens man i Norge registrerer personer over 18 år med hjerneslag i et kvalitetsregister, og i Sverige også barn, gjør vi ikke det i Norge.
LHL Hjerneslag har en egen slaglinje hvor slagrammede, personer med ervervet hjerneskade og pårørende kan ta kontakt. Vi mottar stadig rystende historier, hvorav to nylige er disse:
- En hardt hodeskadet småbarnsfar har ikke fått den kommunale oppfølgingen spesialisthelsetjenesten har anbefalt for å utnytte potensialet for bedring.
- En slagrammet ble liggende på vent i tre uker på sykehuset fordi kommunen ikke hadde kapasitet til å ta han hjem og starte rehabilitering.
Krever rehabiliteringsreform
Rehabilitering angår store grupper: Hjertesyke, lungesyke, kreftsyke, personer med hjernesykdom, Covid-19-pasienter, trafikkskadde osv. Tidligere i år gikk 21 rehabiliteringsaktører – fra brukerorganisasjoner til fagorganisasjoner og rehabiliteringstilbydere – sammen om å kreve en rehabiliteringsreform.
Hurdalsplattformen må styrkes på rehabilitering
Det gjør vi og de andre på bakgrunn av at politikerne gjennom flere tiår ikke har prioritert dette området tilstrekkelig og at det er helt nødvendig om et reddet liv også skal leves videre. I tillegg til det som vi har pekt på fra ulike rapporter, kan vi ta med mer om bakgrunnen for et slik krav:
- Det vil bli et økende behov for rehabilitering i helsetjenesten, fordi langt flere vil trenge rehabilitering enn hva som er tilfellet i dag
- Det er for lite ressurser og kompetanse i kommune- og i spesialisthelsetjenesten
- Rehabiliteringen starter for sent i pasientforløpet
Også KPMG konkluderte som oss 21, da de i sin rapport fastslo at det må utarbeides og vedtas en nasjonal plan for habilitering og rehabilitering.
Det gir håp når helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol ser de samme utfordringer som oss. Til NRK Rogaland 10. november uttaler hun at rehabiliteringsfeltet både har og lenge har hatt flere store utfordringer: «Det er særlig behov for bedre styring og ledelse. Det er også behov for bedre samhandling mellom tjenestene sånn at pasientene får et bedre tilbud», sier statsråden og forteller at hun vil se på kommunenes evne til å oppfylle innbyggernes rettigheter innenfor feltet.
Regjeringen har i Hurdalsplattformen programfestet noen viktige tiltak som har betydning for rehabiliteringsområdet, blant annet at den vil utrede en tydeligere organisering og ledelse av rehabiliteringstilbudet på ulike nivåer. Dette og andre forslag er bra, men langt fra tilstrekkelig.
Nå er det syke, barn og pårørendes tur!
En hovedutfordring er, som både vi og KPMG i sin rapport peker på, denne: «Habiliterings- og rehabiliteringsfeltet er et komplekst tjenesteområde hvor 356 kommuner har forskjellige tilnærming til organisering og metoder (…)».
Nå må det til en helthetlig tilnærming, det må tas flere kraftfulle grep det må gjennomføres effektive tiltak:
Vi må få en rehabiliteringsmodell som tydeligere enn i dag gir nasjonale forløpsbeskrivelser og kliniske retningslinjer, og som presiserer når hvilke aktører skal inn i pasientens forløp, hvordan de skal koordinere innsatsen og hvilke typer faglig innsats pasienten skal tilbys.
Arbeidet med en slik reform bør starte med en tverrsektoriell ekspertgruppe med deltakelse fra fagmiljøer og brukere for å utrede behov og modeller for god faglig rehabilitering til alle som trenger det.
For spørsmål eller ytterligere kommentarer:
