Minneord til Nina Volden
Det er så mye vi kunne si om deg Nina. Hver og en av oss har en helt spesiell fortelling om å møte deg for første gang. Om det å være ny, om det å være usikker. Du var den som gikk bort til mennesker du aldri hadde møtt og ga dem en klem. Du kjente transplanterte i de fleste land; unge og gamle, fra hjerter til nyrer. Du fikk alle til å kjenne at de hørte til.
Vi kunne fortelle om da du og Harald Pedersen reddet foreningen - det er ikke lett å sloss for en sak, når alle i styret er syke; en gang falt den nyvalgte lederen om død bare timer etter valget. Men du lot deg ikke stoppe så lett! Og du fortsatte å dele av deg selv for organdonasjonssaken, jobbet iherdig for de Europeiske idrettslekene for Hjerte- og Lungetransplanterte, du ville vise at organdonasjon virkelig nytter! Det gjør død til liv.
For du var viktig for foreningen vår. Viktigere enn mange husker. De fleste hadde ikke hørt om transplantasjon da du engasjerte deg i saken allerede i '91. Du var med i den spede begynnelse på samarbeidet med LHL som i dag er vår moderorganisasjon og du satt i styret i mer enn 25 år!
Man vet at det er i din ånd Nina, når selv begravelsen handler om takknemlighet. Takknemlighet for de snart tretti årene du fikk i gave ved at noen sa ja til organdonasjon. Takknemlighet til Rikshospitalet for at de gjorde dette livet mulig, men aller mest takknemlighet for livet du fikk med din kjære mann og sønn, som du snakket om med varme og stolthet etter alle møter. For det var én ting du la vekt på; "Jeg er mamma," sa du, "først og fremst er jeg mamma. Jeg måtte bare overleve så jeg kunne få være sammen med gutten min."
Og du klaget aldri. Vi visste at det var rusk i maskineriet, men "det går fint," sa du, "jeg har det bra!" Din ukuelige optimisme fikk oss andre til å håpe. De som ventet i køen eller nettopp hadde fått nye organer, de møtte en veteran, av de første som fikk en hjerte- og lungetransplantasjon i Norge som fremdeles smilte, og sa; det kommer til å gå bra!
Det er nemlig det vi mennesker trenger, vi trenger håp. Vissheten om at det kan gå bra. Det er nok av ting som kan stikke kjepper i hjulene, avstøtninger og infeksjoner. Men, det kan gå bra!
Så takk kjære Nina, for din tro på transplantasjonsmedisinen, for ditt ukuelige håp for fremtiden og din grenseløse kjærlighet til alle som fikk møte deg!
På vegne av alle dine transplanterte venner